Old Drupal 7 Site

Feilaktig om hormonbehandling ved prostatakreft

Sophie D. Fosså, Andrea Egey, Svein Andreas Haukaas, Anders Angelsen, Olbjørn Klepp, Viktor Berge, Karol Axcrona, Wolfgang Lilleby Om forfatterne
Artikkel

I en artikkel om hormonbehandling ved prostatakreft i Tidsskriftet nr. 22/2008 forekommer det en del feil som er egnet til å forvirre pasienter og ikke-spesialister (1). Innledningsvis vil vi fastslå at norske urologer og onkologer følger anbefalingene fra Den europeiske urologforening om utredning og terapi av prostatakreft.

Den største feilen Johansen & Berg gjør er at de legger vekt på et ikke-signifikant funn i SPCG-6-studien, som antydet økt dødelighet ved bruk av bikalutamid ved lokalisert prostatakreft (T1-T2) sammenliknet med placebo. Norske pasienter med lokalisert prostatakreft får imidlertid svært sjelden hormoner, men kan tilbys prostatektomi eller strålebehandling. Pasienter med lokalisert prostatakreft der helbredende behandling ikke er aktuelt, behandles ved symptomer. Pasienter som får hormoner, har vanligvis lokalavansert prostatakreft (T3), i SPCG-6-studien med signifikant bedre overlevelse. Som oftest får de strålebehandling kombinert med 1 – 3 års hormonbehandling, vanligvis såkalt androgendeprivasjonsterapi. Menn med lokalavanserte tumorer der helbredelse ikke anses realistisk, kan få antiandrogen monoterapi ved diagnosestilling. Et tredje behandlingsalternativ er «aktiv monitorering» (tette kontroller og radikal behandling ved progresjon).

Dersom pasientene får stigning i prostataspesifikt antigen (PSA)-verdier etter kurativ behandling kan de få antiandrogen monoterapi. Dette fører til PSA-reduksjon og er i tråd med anbefalingene fra Den europeiske urologiforening. Det er ikke belegg for å hevde at slik behandling øker dødeligheten. En slik behandling kan heller ikke sammenliknes med bruk av antiandrogen monoterapi i SPCG-6-studien.

Det er ingen tvil om at androgendeprivasjonsterapi i moderat grad øker risikoen for kardiovaskulære sykdommer, men nytten av slik behandling ved avansert prostatakreft (symptomlindring og forebygging av katastrofal sykdomsforverring) overstiger slik risiko. Androgendeprivasjonsterapi gitt adjuvant til strålebehandling gir betydelig overlevelsesgevinst sammenliknet med strålebehandling alene. En ny svensk-norsk randomisert studie (SPCG-7) har også vist at strålebehandling og hormoner er bedre enn hormoner alene (2). Referanse 26 i Johansen & Bergs artikkel er irrelevant, siden strålebehandling som regel tilbys pasienter som har mer avanserte svulster enn det prostatektomerte pasienter har. Androgen deprivasjonsterapi med luteiniserende hormon-frigjørende hormon-agonister bør som regel kombineres med kortvarig antiandrogen behandling for å unngå oppblussing.

Artikkelen er preget av antakelser, antydninger og teoretiske beregninger. Det er bl.a. vanskelig å forstå hvordan leveårsregnskapet er foretatt.

Tidsskriftet har muligens akseptert artikkelen for å få initiert en debatt om diagnose og behandling av prostatakreft i tråd med det norske fagmiljøets faglige diskusjoner. Men selv om behandlende lege vil ta hensyn til alle vitenskapelige argumenter omkring tidlig diagnose og behandling av prostatakreft, må legen ta hensyn til pasientens eget ønske om PSA-testing og behandling. Vi behandler levende mennesker, og for de fleste er ordet kreft mer skremmende enn noen annen sykdom, uavhengig av hva vi «eksperter» måtte mene.

Anbefalte artikler