I Tidsskriftet nr. 24/2008 hevder Bjørn Hofmann at ultralydteknologien i dag på ny synes å unnslippe etisk debatt (1).
Det er uklart hva Hofmann etterlyser. Dersom påstanden er at etisk debatt omkring tidlig ultralyd har vært fraværende, er en alternativ påstand fristende: Få land i verden har her hatt en mer langvarig og pågående debatt! I Sverige og Danmark ser man til Norge når man vil trekke frem et eksempel på et land med heftig etikkdebatt. I 1999 ble et forskningsprosjekt på tidlig ultralyd forsøkt stanset av en helseminister og ikke tilrådd av en etisk komité. Hendelsen avdekket et stort engasjement gjenspeilet i en intens offentlig debatt som vedvarte i flere år. Norge ble så et av de få landene i verden som faktisk lovregulerte såkalt fosterdiagnostisk ultralyd gjennom bioteknologiloven fra 2003 (2). Mens de aller fleste danske, svenske, finske eller islandske kvinner kan få målt nakkefold kombinert med biokjemisk test tidlig i svangerskapet, er adgangen til disse testene begrenset i Norge. Det er nærliggende å se denne annerledesheten som resultat av en langvarig formgivende etikkdebatt. Det er derfor ikke helt lett å kjenne seg igjen i Hofmanns virkelighetsbeskrivelse.
Det er grunn til mer debatt, synes Hofmann å mene, men gir oss ikke disse grunnene. Det har kanskje vært stille rundt Kunnskapssenterets rapport fra 2008 om kombinert ultralyd og biokjemi (3). Rapporten slo fast at tidlig screening primært gjør det lettere å finne fostrene med Downs syndrom, men overlater til andre å vurdere om det er fornuftig å finne dem eller ei, i og med at dette er et etisk spørsmål. Etikkkapitlet i rapporten, skrevet av Hofmann, gir heller ingen svar, ettersom det kun lister opp etiske utfordringer. Problemet med denne metodiske tilnærmingen til etikk – sett i forhold til anklagen om manglende debatt – ligger i den ansvarsfraskrivende kasting av ballen over til andre. Selve arbeidet gjenstår. Hvor er det da debatten skal tas, hvordan skal den utløses og iscenesettes og hvem skal ta debatten? Kunnskapssenteret har inkludert etisk ekspertise i sine rapporter, trolig fordi etikken til en viss grad bør være integrert i det vi kaller kunnskap. Men hvorfor kunne da ikke Kunnskapssenteret selv ta stilling til ønskeligheten av å tilby kombinert ultralyd og biokjemi til alle gravide? Hvem bør gjøre det i stedet? Uansett hvilken normativ konklusjon Kunnskapssenteret hadde foreslått som den beste ut fra en kombinasjon av fakta og veiing av etiske hensyn, så hadde man da trolig oppnådd mer av det Hofmann etterlyser i sin leder, nemlig etisk debatt.
