Påvisning av alvorlig skade i felten er viktig for å sikre riktig beredskapsnivå ved ankomst sykehus. En norsk studie viser at pasientutvelgelsen i prehospitalfasen er utilfredsstillende.
Vi brukte traumeregisterdata og analyserte presisjonsnivået ved triage (vurdering, behandling og prioritering av skadede) av traumepasienter innlagt ved Ullevål universitetssykehus (1). «Overtriage» ble definert som der mindre skadede likevel ble møtt av traumeteam, «undertriage» der alvorlig skadede ikke ble møtt av traumeteam.
Studien omfattet 4 659 pasienter, hvorav 2 221 (48 %) var alvorlig skadet. Traumeteamet ble varslet 4 440 ganger, men bare 2 002 ganger var pasienten alvorlig skadet, dvs. en overtriage på 55 % og en undertriage på 10 %.
Skademekanikk ble brukt som eneste kriterium for traumeteamaktivering hos 1 508 pasienter, hvorav kun 392 var alvorlig skadet (overtriage 78 %). For pasienter som kom i følge med anestesilege, var utvelgelsen presis (35 % overtriage, 2 % undertriage), mens den var upresis for dem som kom med ambulanse (66 % overtriage, 17 % undertriage). Alvorlig skadede som ikke ble mottatt av traumeteamet hadde en oddsratio for død etter 30 dager på 2,3 (p < 0,001).
Høy overtriage er et ressursproblem, mens det er bekymringsfullt at 10 % av de alvorlig skadede ikke ble møtt av traumeteamet. Funnene må tolkes varsomt, da det må antas at anestesilegebemannet utrykningstjeneste og ordinær ambulansetjeneste håndterer ulike pasientgrupper. Vi håper studien kan bidra til en debatt rundt hvordan triagepresisjonen kan økes, særlig siden fravær av traumeteam til alvorlig skadede påvirker pasientsikkerheten.
