Vi er mange som kan skrive under på Steinar Hagens påstand i Tidsskriftet nr. 4/2009 om at samfunnet håner eldre leger (1). Eldre lægers forening har i flere år arbeidet med å få fjernet «diskrimineringsparagrafen», og dette var også oppe til behandling på årsmøtet siste høst.
Etter et langt legeliv er det ydmykende å bli fratatt autorisasjonen utelukkende pga. alderen, uten at man har foretatt seg noe yrkesmessig eller etisk galt. De eldre legene representerer livslang erfaring og kan gjennom sine kunnskaper med enkle midler veilede og forskrive legemidler til familie og venner og dermed avlaste et svært stresset helsevesen. De kan i tillegg gi råd om når og hvor videre undersøkelse er påkrevd. Forskrivning av A-preparater bør selvsagt kreve dokumentert praksis.
Jeg har drevet solopraksis i en og samme kommune siden januar 1963 og har i tillegg vært tilsynslege ved kommunens sykehjem i 25 år. Jeg har deltatt i den kommunale vakttjenesten i 33 år. Etter endt vaktplikt i 1994 ble min praksis flyttet til sokkeletasjen i min private bolig, med 100 m² til rådighet innredet for formålet. Fastlegeordningen ble innført i 2001, og jeg fortsatte min praksis som før. Etter fylte 70 år fikk jeg gjennom tre påfølgende søknader innvilget fortsatt fastlegefunksjon for mine gamle pasienter inntil min fastlegerettighet ble fratatt meg da jeg var 72 år gammel. Pasientene ble uten videre overført til andre lister. De fikk et rundskriv fra kommunen og NAV om at «din fastlege har sluttet», hvilket åpenbart var usant. (Den utenlandske legen som overtok brorparten av mine pasienter, reiste etter halvannet år.)
Jeg er frisk og arbeidsfør og driver min praksis en fast ukedag for ca. 150 pasienter. Basisgodtgjørelsen tilfaller andre leger i kommunen som står som «fastlege» for pasientene mine. Jeg driver for trygdens regning i henhold til «normaltariffen». Jeg har tatt forholdet opp med Legeforeningen – uten å få noen form for hjelp. De godtar med andre ord diskriminering av medlemmer som har vært trofaste mot foreningen og gjort sin jobb i 45 år.
Hvorfor fortsetter jeg min beskjedne praksis? Mine gamle pasienter ønsker det. Vi har opparbeidet et gjensidig tillitsforhold over 30 – 40 år som ingen ny lege kan erstatte nå. Jeg kjenner deres livshistorie, familie og miljø. Så lenge mitt arbeid er til nytte for mine pasienter og jeg selv har arbeidsglede og god helse, vil jeg søke om å få fortsette i min beskjedne praksis. Det er bare så underlig at vi også på dette området er et «annerledesland», særlig i en tid da levealderen er økende og eldre leger trengs mer enn noensinne.
