I Tidsskriftet nr. 21/2008 henviser Brit Valaas Viddal til forsvarlighetskravet i helsepersonelloven (1). Det er lett å innfortolke en høy kvalitetsstandard i forsvarlighetskravet, men det er viktig å være klar over at dette er en juridisk gråsone.
Forsvarlighetsprinsippet kommer til uttrykk i helsepersonelloven § 4 (2) og spesialisthelsetjenestelovens § 2-2 annet ledd. Forsvarlighetskravet har som hovedformål å bidra til en viss kvalitetsstandard på helsehjelpen. Skal man vurdere om ytelsen er forsvarlig, kan man stille seg spørsmålet: «Kunne vi eller burde vi handlet annerledes?». Hvis svaret er «ja», kan det tale for at man har brutt kravet til faglig forsvarlighet.
Fra forarbeidene kommer det frem at kravet til forsvarlighet er en rettslig standard (3). Standarden henviser til en målestokk og til andre normer for atferd som ligger utenfor loven. Problemet med en slik uklar regel er at det blir vanskelig å trekke opp en tydelig grense for hva som faller innenfor forsvarlighetskravet.
Forsvarlighetskravet er et uttrykk for en minstestandard for det nivået som aksepteres. Det er ikke en standard for hvordan optimal helsehjelp skal gis. Skalaen kan deles i ni grader av atferd etter forsvarlighet. Øverst på skalaen finner man «svært bra helsehjelp». Tilfredsstillende behandling og helsehjelp faller inn under gruppen «nokså bra helsehjelp». Den ligger noe under middels, men er over minstestandarden. Trinnet under er «dårlig helsehjelp» og ligger under minstestandarden (4).
I spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 vises det også til forsvarlighetsprinsippet. I forarbeidene til loven oppfordres helsetjenesten til å «arbeide for et høyere ambisjonsnivå enn dette» (5). Forsvarlighetsprinsippet oppfattes altså ikke som optimal ytelse i disse forarbeidene.
Hovedspørsmål blir i hvor stor grad kvaliteten på prøvetakingen senkes ved å delegere dette til sykepleierne. Mange sykepleiere har god trening i å stikke, problemet er vel om den manglende kunnskapen rundt de preanalytiske feil som kan inntre, gjør at man isolert sett ikke bare kan ta «stikkingen» i betraktning i denne forsvarlighetsvurderingen. Preanalytiske feil er estimert til å være 60 % av alle feil (1). Spørsmålet blir om denne feilmarginen er for høy slik at totalvurderingen av den desentraliserte prøvetakingen vil falle under minstestandarden. Jeg vet ikke om det er gjort noen studier for å se på om den manglende kunnskapen rundt preanalytiske feil utgjør en kilde til feilbehandling hos pasientene. Først da vil man kunne ta en konkret vurdering om desentralisert prøvetaking er faglig forsvarlig.
