Det er ikke vanskelig å slutte seg til Håkon Lasse Leiras bekymringer om yrkesastma i Tidsskriftet nr. 23/2008 (1). Antall tilfeller meldt til Arbeidstilsynet er foruroligende lavt. Mange arbeidstakere går derfor ikke bare glipp av den viktigste behandlingen, men også av dekning av rettmessige økonomiske krav og nødvendig hjelp til attføring. Det som forundrer meg er Leiras usvikelige tro på at svaret på to spørsmål – om arbeidstakeren har fått luftveisplager i forbindelse med arbeidet eller om luftsveisplagene bedret seg ved fravær fra arbeidet – er det viktigste verktøyet i diagnostikken av yrkesastma.
Spørsmålene er ikke tilstrekkelige for slik diagnostikk. Mange pasienter med yrkesastma opplever ikke symptomer samtidig med eksponeringen, men opptil flere timer etter eksponering. Mange merker bedring først når de er borte fra arbeidet i flere dager, kanskje uker. Derfor er det viktig at anamnesen omfatter flere spørsmål, og ikke minst at man i tillegg bruker objektive målemetoder som longitudinelle PEF-registreringer for å påvise yrkesastma. Dette er det alminnelig enighet om i internasjonale retningslinjer (2).
Jeg deler Ebba Wergelands bekymring for den svake og dels manglende forskningsbaserte undervisningen om sammenheng mellom helse og arbeidsforhold ved våre medisinske fakulteter i Oslo og Tromsø (3). Derfor er det påfallende at Wergeland mener positive svar på Leiras kjernespørsmål er det viktigste og kanskje eneste grunnlag for henvisning til landets arbeidsmedisinske avdelinger. Å stole på at disse to spørsmålene alene skal være inngangen til en arbeidsmedisinsk vurdering, er en grov forenkling og går på tvers av dagens internasjonale og forskningsbaserte praksis.
Anamnese alene er upålitelig. Longitudinelle PEF-målinger har høy sensitivitet og spesifisitet i diagnosen av yrkesastma, og det foreligger moderat til høy grad av evidens for en slik påstand. Dessuten er ventetiden 6 – 12 måneder for vurdering ved en arbeidsmedisinsk avdeling i Sør-Norge. Dersom alle som svarer ja på de to spørsmålene skulle henvises til arbeidsmedisinsk avdeling, ville ventetiden mangedobles. En slik henvisningspraksis vil være ekstremt ressurskrevende og ikke å anbefale. Jeg har tiltro til at helsepersonell i primær- og bedriftshelsetjenesten kan få pasientene til å utføre longitudinelle PEF-målinger i fritid og på arbeid og lære seg å tolke disse med tanke på arbeidsrelatert sykdom. Hjelp til tolkingen kan fås hos lokale spesialister i lungemedisin.
Ved lungemedisinsk avdeling, Rikshospitalet, har vi et nært samarbeid med arbeidsmedisinere, til glede for pasientene både diagnostisk og behandlingsmessig. Jeg tror at bedret samarbeid mellom primærhelsetjeneste/bedriftshelsetjeneste, de arbeidsmedisinske avdelinger og lungespesialister kan komme denne pasientgruppen til gode. Arbeidstilsynet, som mottar tilfeldige meldinger, burde engasjere seg i og være med på å utvikle dette samarbeidet. Sammen får vi hamre på universitetene til de innser betydningen av systematisk undervisning i yrkessykdommer i medisinstudiet.
