Illustrasjon Pixmed Medical Communication
Det indre øret ligger godt gjemt i tinningbeinet, kroppens hardeste bein, og kalles også labyrinten. Skjønnheten i de komplekse strukturene ble demonstrert i elegante mikrodisseksjonsstudier av den svenske anatomen Gustaf Retzius (1842 – 1919) i 1880-årene. Den beinete labyrinten omslutter den hinnete labyrinten, som er fylt av en væske (endolymfe), og inneholder likevektsorganet (vestibularisapparatet) og hørselsorganet (cochlea).
Likevektsorganet består av fem sanseregioner. Buegangene er arrangert i tre plan, vinkelrett på hverandre, og hver har en blæreformet utvidelse, ampullen, med en tverrstilt list, crista, som er dekket av sanseepitel. Sansecellene har lange hår, som rager opp i en gelatinøs substans, cupula. Buegangssystemet påvirkes av rotatoriske akselerasjoner, som fører til endolymfestrømming og sekundært til deviasjon av cupula og avbøyning av sansehårene, hvilket er adekvat stimulus for sansecellene. Utriculus og sacculus er to sekkformede strukturer som inneholder områder med sanseepitel, henholdsvis macula utriculi og macula sacculi. Sansehårene stikker også her opp i en gelatinøs substans, men i denne er det innleiret krystaller – otolitter – av kalsiumkarbonat, med høy egenvekt. De to maculae påvirkes av lineære akselerasjoner, som tyngdekraften.
Informasjon fra de vestibulære sanseregionene bidrar til kontroll av balansen og de ytre øyemusklenes funksjon.
Illustrasjonen på forsiden viser likevektsapparatet til venstre og det spiralformede sneglehuset som dekker hørselsorganet til høyre. Den beinete kapselen er delvis fjernet over buegangene, slik at den hinnete labyrinten her er eksponert.
Til dette nummer av Tidsskriftet er det for første gang laget en egen interaktiv nettartikkel med video og animasjon. Her visualiseres det indre øret. Du får vite mer om dette på side 636.
