«The Visible Human Project», foto U.S. National Library of Medicine, David T. Chen
5. august 1993 ble den dødsdømte fangen Joseph Paul Jernigan henrettet med en giftsprøyte i et fengsel i Texas. Jernigan var alkohol- og stoffmisbruker og ble i 1981 dømt til døden for å ha knivstukket og etterpå skutt den 75 år gamle vaktmannen Edward Hale som overrasket ham under et innbrudd. Etter at henrettelsen var fullbyrdet, ble kroppen delt i fire deler, støpt inn i gel, fryst ned og delt opp i 1 878 en-millimeter tykke skiver. Hver skive ble digitalt fotografert. Materialet ble gjort fritt tilgjengelig på nettet gjennom The National Library of Medicine i Maryland som «The Visible Human Project». Siden materialet ble gjort tilgjengelig, er mer enn 9 000 vitenskapelige artikler basert på prosjektet.
Ved Intervensjonssenteret, Rikshospitalet måtte vi våren 2008 vurdere de etiske sidene ved bruk av dette datasettet i forbindelse med et forskningsprosjekt. «The Visible Human Project» reiser følgende etiske spørsmål: Skal det «lønne seg» for samfunnet å henrette fanger? I dette tilfellet, skal henrettelser tjene forskningen? Kvalifiserer et samtykke til forskning fra en dødsdømt fange som et informert samtykke i forskningssammenheng? Dersom man som norsk lege støtter Norges prinsipielle motstand mot dødsstraff, er det allikevel legitimt å benytte data fra prosjektet i forskning?
«The Visible Human Project» har vist seg å være et svært verdifullt verktøy i medisinsk og teknologisk forskning. Kan det være derfor den etiske debatten har vært relativt nedtonet?
Bildet på forsiden viser den andre donoren til «The Visible Human Project», en 59 år gammel kvinne som døde av hjerteinfarkt. Hennes enkemann ønsket spesifikt at hun skulle bidra til prosjektet og ga sitt samtykke. Kvinnens identitet er forblitt anonym for offentligheten.
Erik Fosse sendte en henvendelse til Rådet for legeetikk vedrørende dette etiske dilemmaet. På side 529 kan du lese Rådets vurdering.
