En reise i Norge og ut i verden

Fra Kambodsja til India

Gjennom vennskapet med Bhoomikumar har Gunn også kommet i kontakt med hans søster i India, Sathya Jagannathan.

– Han inviterte meg med til familien sin for noen år siden. Det var i januar etter tsunamikatastrofen. Jeg var litt stresset fordi han hadde så høye forventninger om at vi skulle bli venninner og kolleger, så jeg utsatte det egentlig i flere år. Men omsider reiste jeg ned dit og traff foreldrene og henne. Det var kjempekoselig, ler Gunn.

Hun var sammen med Sathya på nyfødtavdelingen hun leder utenfor Chennai i noen uker. Siden har de holdt kontakten og Sathya har også kommet til Stavanger på besøk et par ganger.

– Bhoomikumar vil at vi skal bygge opp en avdeling i Kambodsja. Men jeg tror ikke hun klarer å løsrive seg fra India, og jeg tror heller ikke det er riktig for henne å gjøre det.

– Det er vel ganske annerledes der enn både i Norge og i Kambodsja?

– Ja, forholdene er veldig forskjellige. India er jo også et fattig land, men der har de jo tross alt kommet lenger på et vis. De har et bedre utdanningssystem. Kambodsja ble helt rasert av Røde Khmer og må bygge alt opp på nytt. Sykehuset Sathya jobber ved, er ekstremt stort og fattig og de hadde store oppgaver å løse i forhold til hygiene og bemanning.

Selv om Gunn var vant til store folkemengder fra Kambodsja, syntes hun det var overveldende i India.

– Du kan forsvinne i mengden. At jeg skulle kjenne engstelse for det, var noe jeg aldri hadde trodd. Sathya bor i det hun kaller en liten by et par timer sør for Chennai, men jeg syntes jo den var helt enorm. Hun sier at Chengalpattu Medical College er et lite sykehus, men det er flere fødsler på det sykehuset enn det er i hele Norge nesten.

Broren og søsteren har til dels gått i sine foreldres spor. De driver en veldedighetsorganisasjon som hjelper landløse, kasteløse indere med å kjøpe jord og skaffe utdanning til barna. Foreldrene har drevet med arbeid for de kasteløse hele sitt liv, helt fra Gandhis tid. Moren er en utrolig flott dame. Hun har påvirket meg masse, sier Gunn.

Ut i Norge, ikke verden

Gunn begynte sin karriere som allmennlege, men arbeider nå som overlege ved barneavdelingen, Stavanger universitetssjukehus. Et ønske om å jobbe med mennesker og utfordre seg selv var grunnen til at hun valgte å studere medisin.

– Hadde du alltid lyst til å bli barnelege?

– Nei, det kom etter hvert. Da jeg var nyutdannet, var allmennmedisin det de unge legene ønsket å drive med. Det var et miljø i sterk faglig utvikling, og det var veldig tiltrekkende. Å reise ut – ikke i verden, men i Norge – var drømmen. Å komme på landsbygda og prøve seg. Etter turnustjeneste i Træna, virket Gunn i flere år i Vågsøy og var innom Nordfjord sykehus før hun kom hjem til Stavanger.

– Du har arbeidet med allmennmedisin både på landsbygda og i Stavanger. Er det store forskjeller?

– Å jobbe på bygda ga tilgang til så mange ulike oppgaver, du kom nær innpå befolkningen, du fikk sett mye og ikke minst prøvd deg i forhold til medisinske oppgaver. Virkeligheten var sånn som man hadde lært; det å være lege var å bry seg om alle generasjoner. Å komme til byen var annerledes. Jeg begynte ved et velfungerende legesenter med gode kolleger. Forskjellen med landsbygda var vel at jeg fikk mer ansvar der. Det var mange ting man ikke gjorde når man kom til byen, men møtet med den kliniske medisinen var det samme. Det var like kjekt i byen, syntes jeg.

Som allmennlege arbeidet Gunn mye med helsestasjoner og hadde mange barn i praksisen. Etter en stund bestemte hun seg for å ta en pause og begynne med barnemedisin. Samtidig trengte Barnehabilitering Østerlide en vikar.

– Det var midt i blinken. Det er en tverrfaglig rehabiliteringsinstitusjon for funksjonshemmede barn. Den kliniske kompetansen i forhold til funksjonshemmede barn var høy, og jeg syntes det var spennende. Dette er en av de institusjonene som virkelig får til det tverrfaglige – det å utnytte hverandres kompetanse. For å kunne utføre et tilfredsstillende arbeid der, må du nok ha en generell pediatrikompletanse. Da jeg begynte på barneavdelingen for ti år siden, var det nok med tanke på å gå tilbake til det arbeidsfeltet. Men det er jo tusen ting å ta seg til på barneavdelingen, så jeg har blitt værende.

Gunn veileder studenter som en del av jobben sin, og mener undervisning er en viktig del av arbeidet.

– Det å jobbe på sykehuset, det er jo å drive undervisning i det daglige. Enten det er i forhold til underordnede leger, studenter, eller i forhold til foreldre. Hvis man ikke tåler at man må undervise hele veien, tror jeg man sliter. Jeg tenker at det er kjernen i all medisin. Man holder ikke på med noe alene, man holder på med noe sammen. Det er dynamikken i en sengeavdeling som er fascinerende. Når du er på sykehus, er du en del av en større organisme – det er forskjellen mellom allmennmedisin og sykehusmedisin.

– Hva foretrekker du?

– Jeg synes begge deler er utfordrende. Møtet med pasienten og foreldre, det er jo det samme, og det er det som er viktig. Og hvis man ikke synes det givende, skal man kanskje holde på med noe annet.

– Du er også med i en etikkomité på sykehuset, hva arbeider du med der?

– Det er også arbeid i et spennende fagmiljø. De kliniske sakene der etiske beslutninger er viktige, er ikke saker med en enkel løsning. Møtet med de vanskelige beslutningene ved livets begynnelse og avslutning er ikke bare medisin, men også etikk og jus. Etikkomiteene hjelper fagmiljøene til å holde fast på det, og det tror jeg er nyttig.

Kvinneredaksjon takler allmenn- og samfunnsmedisin

Fra 1987 arbeidet Gunn også som redaktør i Utposten i fire år, sammen med seks andre kvinner, også da sammen med sin venninne Marit.

– Det var en kjempefin periode. Marit og jeg arbeidet sammen om et barnenummer. Å jobbe med temanummer var en fin måte å bli kjent med sitt eget fagmiljø på. Det var en spennende periode i allmennmedisin mens vi holdt på med veiledningsgrupper og det var mye samarbeid med samfunnsmedisin. Jeg har jobbet sammen med Marit i over 20 år nå, så det var kjempekjekt. Og det var helt i begynnelsen med datagreiene, så det var jo en del av det også. Jeg husker at vi fikk hver vår bærbare datamaskin fra tidsskriftet. Den var helt fantastisk, syntes jeg. Jeg husker jeg bar den med meg på jobb for at kollegene mine i Stavanger kommune skulle få se den, ler Gunn.

Videre ut i verden

Gunn og Jone har tre barn, Ane, Andreas og Lars Olai. Nå som alle har flyttet ut, har Gunn tatt seg tid til en hobby og synger i Stavanger Symfonikor.

– Jeg mener jo ikke det er feil å ha hobbyer når man har familie, men jeg brukte så mye tid på faget da ungene mine var små. Jeg angrer ikke, men da var det ikke tid til hobbyer i tillegg, fastslår Gunn.

Hun bruker fortsatt mye tid på faget, og i 2007 dro Gunn på et kurs i tropemedisin i Lima, Peru, med tanke på å fortsette med bistandsarbeidet.

– Det var knallkjekt faktisk! Det var et utrolig bra kurs, og i forhold til jobbingen i Kambodsja har det vært gull verdt, men også i forhold til jobbingen her. Du fikk se malaria, tuberkulose, aids og mer sjeldne sykdomstilfeller. Det var interessante forelesninger og god klinisk undervisning. Det er jo det jeg liker, klinisk undervisning, det blir jeg aldri lei av. Noen uker av kurset foregikk i Quitos i jungelen opp mot Equador og i Cuzco som er i innlandet. I Quitos var det mye malaria, i Cuzco andre sykdommer. Vi fikk sett utrolig mye – det var svært utbytterikt. Dette vil jeg absolutt anbefale, jeg ville ikke vært foruten, sier Gunn entusiastisk.

– Jeg håper at jeg vil få mulighet til å lære mer om tropemedisin, men jeg er jo ikke noen unge lenger. Jeg skulle gjerne hatt noen år å jobbe mer med tuberkulose og hiv og aids. Hvis vi får mulighet, har Jone og jeg snakket om at vi gjerne vil det, konkluderer Gunn ivrig.