Kvinneandelen i Yngre legers forening er nå 57 % og blant turnusleger i sykehus nesten 62 % (1). Det har tatt tid å nå dit. Jeg kom nylig over to avisnotiser som sto på trykk for 140 år siden. Hovedstadsavisen Aftenbladet meddelte sine lesere følgende i 1869: «Antallet af kvindelige Læger, der have uddannet sig ved amerikanske Universiteter og for nærværende praktiserer, beløber sig allerede til 300. Den første amerikanske Dame, der promoveredes til Doctorinde i Medicinen, var Miss Blackwell i 1840. I Newyork findes der kvindelige Læger, der har en aarlig Indtægt af 10 – 15 000 Dollars.» Notisforfatteren henviser her til Elizabeth Blackwell (1821 – 1910) som var den første kvinnelige lege i USA. Hun tok eksamen i 1849. I løpet av de neste 20 årene hadde altså 300 kvinner fulgt etter. Nå var ting i gjære også i Sverige, fikk leserne vite: «Som bekjendt har også svenske Kvinder, skriver Aftonbl., nu faaet Tilladelse til at blive Læger, og vi turde snart faa Anledning til at meddele Oplysninger om de forberedende Foranstaltninger, som i den Anledning ville blive tagne, dels ved Karolinska Institutet, dels ved Dr. Schücks private Læreanstalt» (2).
Noen måneder senere meddelte avisen at Karolinska Institutet hadde erklært seg villig til å åpne adgangen for kvinner, men «med den Indrømmelse at Undervisningen i Anatomi skal blive særskilt for de kvindelige Studerende […]. Det krevdes dog at kvinner skulle ha de samme kunnskapsmål som menn til den «medico-filosofiske Examen» (3). Det skulle imidlertid ennå gå nesten 30 år før den første svenske kvinnelige legen var ferdig utdannet. I Norden var Finland først ute (1878), siden kom Danmark (1885) og Sverige (1888) (4). Blant de nordiske land var Norge aller sist. Stortinget ga kvinner adgang til det medisinske studium i 1887, og Marie Spångberg, gift Holth, (1865 – 1942) tok medisinsk embetseksamen i 1893 (5). Hun var den første kvinnen som fikk licentia practicandi i Norge. Innen utgangen av året 1900 hadde i alt 18 kvinner tatt medisinsk embetseksamen i Norge (4). At kvinnene hundre år senere skulle være i flertall blant medisinstudenter og de unge leger, hadde nok ikke pionerene kunnet forestille seg.
