Sykehusleger har en høy moralfølelse og mener profesjonsetikk er en sentral del av det å være en god lege. Men profesjonsetikk må læres, og når har man tid til det?

Terje Mesel ved Universitetet i Agder har dybdeintervjuet 21 sykehusleger, hvorav 16 overleger og fem assistentleger, for å finne ut hvordan de ser på seg selv som profesjonsetiske subjekter.

– Legene hadde høy bevissthet om at de er nettopp det. Det er betryggende. Men bevissthet er ikke det samme som kunnskap, og kunnskapen om profesjonsetikk viste seg å være varierende. I refleksjonen rundt konkrete profesjonsetiske dilemmaer navigerte mange snarere etter egen oppfatning og magefølelse enn etter sentrale profesjonsetiske og juridiske føringer, som f.eks. pasientrettighetsloven, sier Mesel.

Også legene selv etterspør mer kunnskap om dette. Flere beskriver høy grad av sårbarhet og frykt for å gjøre feil. Men for å få mer kunnskap trenger man opplæring, og sykehushverdagen byr ikke på tilstrekkelige ressurser til dette.

– Dels er det ikke nok tid, og dels er det holdninger hos legene selv som gjør det vanskelig. Det er vanskelig å lære av andres magefølelse, sier Mesel.

Han etterlyser relevant og nyttig profesjonsetisk kunnskap sterkt knyttet til praksis, etablering av fora for profesjonsetisk diskurs og større åpenhet om læring og mestring av det å være profesjonsetisksubjekt i et sykehus.

Mesel disputerte for ph.d.-graden ved Universitetet i Oslo 24.1. 2009 med avhandlingen Profesjonelle i klemme. En studie av 21 sykehuslegers refleksjon over seg selv som profesjonsetiske subjekter.

Profesjonsetisk subjekt: Den moralske aktørrolle man har i kraft av sin profesjon. Den kan naturligvis vurderes forskjellig fra person til person. Man kan ha ulik bevissthet omkring det å være profesjonsetisk subjekt, og man kan beskrive sitt profesjonsetiske ansvar forskjellig og sine etiske forpliktelser ulikt.