Bare halvparten av forskningsprosjekter innen klinisk legemiddelutprøvning i Norge blir publisert. Man kan trolig vinne mye på bedre planlegging.
Når et forskningsprosjekt startes, er det en forutsetning at studien blir fullført og at resultatet publiseres, helst i et internasjonalt tidsskrift med fagfellevurdering. Det er ukjent hvor ofte medisinske prosjekter blir avbrutt eller hvor stor andel fullførte prosjekter som blir publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Vi har analysert et materiale på 245 forskningsprosjekter (98 % av alle tilgjengelige) innen klinisk legemiddelutprøvning vurdert av de regionale forskningsetiske komiteer for medisin i år 2000 med henblikk på disse spørsmålene (1).
I 178 (73 %) prosjekter ble forskningsfasen gjennomført som planlagt. Prosjekter initiert av den farmasøytiske industrien ble hyppigere fullført enn prosjekter som var initiert eller finansiert på annen måte (76 % versus 63 %). 67 (27 %) av prosjektene ble avbrutt pga. for få pasienter, lokale praktiske problemer og uheldige virkninger av medikamentet. For 27 prosjekter kunne ikke prosjektleder angi noen begrunnelse. Resultater fra 131 (54 %) prosjekter ble publisert i et vitenskapelig tidsskrift, 34 (14 %) ble rapportert som kongressreferat eller rapport til sponsor, og 80 (33 %) ble ikke publisert.
Siden det ikke finnes noen tilsvarende studier, er det vanskelig å si om en publikasjonsprosent på 54 og at 46 % av prosjektene fikk ingen eller begrenset publisitet er godt eller dårlig. Må det være slik at for hvert vellykkede forskningsprosjekt som ender som en vitenskapelig publikasjon, vil det være ett mislykket prosjekt som skrinlegges? I så fall er det store ressurser som er bortkastet. Bedre planlegging av forskningsprosjekter vil trolig kunne øke andelen som resulterer i en publikasjon.
