Pasienter som brukte religiøs tro i mestringen av kreft i terminalfasen benyttet mer aggressive behandlingsformer i den siste uken av livet enn andre pasienter.
En prospektiv amerikansk studie omfattet 345 pasienter med kreft i avanserte stadier. Pasientene ble vurdert med et validert spørreskjema som måler grad av religiøs mestring (1). De ble deretter fulgt opp til død, i gjennomsnitt 122 dager etter inklusjonstidspunktet.
Pasienter med høyere grad av religiøs mestring enn gjennomsnittet for gruppen benyttet i større grad respirasjonsstøtte (justert OR 2,8) og livsforlengende behandling (justert OR 2,9) i livets siste uke sammenliknet med pasienter med lavere grad av religiøs mestring. Selv når resultatene ble kontrollert for alder, grad av sykdomsinnsikt, grad av forhåndsplanlegging, øvrig emosjonell støtte og en rekke andre variabler, besto denne signifikante assosiasjonen. Mer aggressiv behandling i livets sluttfase har vært assosiert med dårligere kvalitet på livsavslutningen, og økt bruk av livsforlengende behandling hos denne gruppen kan derfor virke negativt inn på den siste tiden man lever, mener forfatterne.
– Dette er en interessant studie som viser at religiøsiteten kommer til uttrykk som en aktiv, kjempende holdning som motiverer pasienten til å ta imot medisinsk og psykososial hjelp for å leve seg gjennom livets siste fase, sier sykehusprest Lars Johan Danbolt ved Sykehuset Innlandet.
– En mulig tolking er at pasienter med positiv religiøs mestring ofte mener at livet er hellig og verdifullt og derfor er verdt å kjempe for selv om det påfører dem smerter og plager. Forfatterne peker på betydningen av å inkludere sykehusprest eller annen kompetent fagperson med tanke på å bistå pasienten og pårørende og for å vurdere relevansen av religiøs mestring ved valg av behandlingsalternativer i terminalfasen, sier Danbolt.
