Fastlege Alicja Alda beskriver i Tidsskriftet nr. 10/2009 sin opplevelse av at spesialisthelsetjenesten ønsker å instruere fastlegene og bruker dem i en sekretærrolle (1). Jeg tror de fleste fastleger tidvis har opplevd det samme, selv om mitt hovedinntrykk er at de har et tillitsfullt samarbeid med annenlinjetjenesten basert på likeverdighet, samråd og felles mål om å gi pasientene best mulig behandling.
Hovedutfordringen i dag er først og fremst at det er altfor dårlig teknisk og ressursmessig tilrettelagt for god lege-lege-dialog på tvers av nivåene i helsetjenesten. Det er nok å nevne at meldingsutveksling over helsenett i for liten grad er på plass og at det ikke er tilrettelagt for elektronisk dialog mellom leger i og utenfor sykehus.
Aldas leserbrev gir en fin mulighet til å minne oss om – enten vi arbeider i første- eller annenlinjetjenesten – at det ikke finnes noe i lov, forskrift eller avtaleverk som gir spesialisthelsetjenesten instruksjonsmyndighet over fastlegene. Dette betyr at fastlegene ikke kan pålegges å følge opp eller etablere spesifikke utrednings- eller behandlingsopplegg. Men fastleger skal tilby faglig gode og forsvarlige behandlingsopplegg for sine pasienter, gjerne etter samråd med spesialisthelsetjenesten. Fastlegen skal ha faglige grunner, som bør dokumenteres i journalen, dersom hun/han etter samtale med pasienten velger å la være å følge råd om videre oppfølging gitt fra spesialisthelsetjenesten.
Ofte vil fastlegen ha bredere innsikt i hva som allerede er gjort for pasienten og muligheter for nye tiltak ut fra tidligere erfaring med den enkelte pasient og dennes preferanser og holdninger. Dialog om denne type samhandling må etableres på systemnivå. En nasjonal implementering av praksiskonsulentordningen vil kunne bidra i utviklingen av systemer for samhandling mellom nivåene (2).
