Advokat Stein Chr. Hexeberg hevder i Tidsskriftet nr. 7/2009 (1) at gjeldende grense på 15 % medisinsk invaliditet for at skadelidte skal få menerstatning er tilfeldig og bør fjernes.
Jeg vil anta at Hexebergs kolleger i forsikringsselskapene vil være uenige. En reduksjon av menerstatningsgrensen vil medføre større utbetalinger for selskapene.
De medisinske symptomer etter en skade oppleves og takles forskjellig. Noe som er betydelig for én pasient, kan for en annen være mer beskjedent. Smerteopplevelsen vil også påvirkes av forskjellige opprettholdende faktorer (2). Å gradere subjektive plager etter en invaliditetstabell er komplisert og i beste fall gjenstand for en betydelig grad av skjønn.
Vissheten om at det foreligger en 15 %-grense kan være vanskelig for legen som skriver erklæringen. Her er vi inne på legens rolle som sakkyndig. Som leger er vi opptatt av å gjøre de medisinske forhold best mulig for våre pasienter. Jeg tror det ligger dypt i oss at vi ønsker at pasientene skal ha det så bra som mulig – underforstått at dersom den skadelidte oppnår 15 % invaliditet, vil vedkommende ha oppnådd en subjektiv følelse av «å ha blitt trodd og rettferdig behandlet». Som sakkyndig kreves det imidlertid objektivitet og saklig vurdering av hva som er medisinsk korrekt når det gjelder følgene av skaden.
Det er mulig at Hexeberg har rett når han hevder at rett til menerstatning også burde gis ved lavere grad av medisinsk invaliditet. Det ville nok gjort jobben som sakkyndig enklere. Jeg er enig med ham i at de av oss som har denne rollen, burde bli flinkere til å beskrive den funksjonsreduksjon mange av disse pasientene har. Så får det bli opp til juristene å bestemme hvorvidt dette er en skade som er erstatningsberettiget.
En annen sak er at det er lite heldig at disse sakene vurderes av bare én spesialist alene. Resultatet er at den skadelidte, med god hjelp fra partene i saken, nærmest vandrer fra spesialist til spesialist for å få en erklæring «som passer». Etter min mening burde svært mange av disse sakene vurderes og avgjøres av et team av skolerte spesialister med forskjellig fagbakgrunn. Skadens art bør selvsagt være med på å avgjøre hvilke spesialister som bør inn i saken. En slik ordning blir ikke fullt ut ideell, men vil skape en mer forsvarlig og rettferdig ordning enn den som eksisterer i dag.
