I Tidsskriftet nr. 7/2009 beskriver O. Skatvedt og medarbeidere et tilfelle av benign paroksysmal posisjonsvertigo (1), en hyppig tilstand som forekommer i alle aldre (2).
Etter min erfaring stilles diagnosen fortsatt altfor sjelden, og altfor få leger har praktisert diagnostiske og terapeutiske stillingsmanøvre selv. Derfor er det utmerket at Tidsskriftet har laget en interaktiv presentasjon på nettsidene om patomekanisme, diagnostikk og behandling av tilstanden (3).
I videosekvensen med Epley-manøveren vises imidlertid ikke en fullstendig reposisjonsmanøver, i hvert fall ikke slik de fleste praktiserer det etter Epleys første beskrivelse i 1992 (4). Faktisk mangler siste trinn, der pasienten skal komme tilbake i sittende posisjon. I klinisk praksis er det akkurat her mange pasienter får en sterk impuls til svimmelhet, som indikerer at otolitter forflyttes ut av buegangen. Men hvis pasienten f.eks. snur seg tilbake i ryggleie fra avslutningen, slik det demonstreres i videoen, og deretter reiser seg, risikerer man at otolittene ikke ennå har forlatt buegangen helt og forflyttes tilbake, slik at reposisjonsmanøveren mislykkes. I verste fall blir diagnosen forkastet og pasienten utsatt for unødvendig videre utredning og behandling, noe som er frustrerende eller til og med kan medføre bivirkninger.
Skatvedt og medarbeidere hevder at videonystagmografi bør finnes på enhver øre-nese-hals-avdeling og nevrologisk avdeling. Uten tvil dreier det seg om et veldig nyttig utredningsverktøy som ikke er godt nok kjent av legene. Men sykdommen benign paroksysmal posisjonsvertigo bør vanligvis diagnostiseres og behandles uten slik tilleggsutredning. I typiske tilfeller kan den enkelt behandles i primærhelsetjenesten ved hjelp av reponeringsmanøvre, eventuelt kombinert med egentrening. Spesialutstyr er i de fleste tilfeller helt unødvendig (2).
