Tilgang til medisinsk litteratur er avgjørende for forskning og praksis. Behovet for å kvalitetssikre og sortere informasjon blir stadig viktigere
Nylig mistet jeg nettforbindelsen hjemme. Jeg hadde verken Internett eller e-post. Jeg tok meg i å gå til PC-en flere ganger, var frustrert, irritabel og stresset. Symptomene var ikke til å ta feil av. Var jeg blitt nettavhengig? Heldigvis kom jeg på nett igjen etter hvert og slapp å reflektere mer over dette.
I studietiden sendte jeg aldri e-post og surfet aldri på Internett. Når jeg nevner dette for studentene, blir min person ettertrykkelig plassert i forrige årtusen. Det er jo også riktig. Da jeg var ferdig på doktorskolen i 1996, var selvsagt Internett godt etablert (1), men den gang var det helt greit å gå nettfri gjennom studiet. Bare få år senere går det knapt en dag uten at jeg er ute på verdensveven, og jeg får abstinenssymptomer bare ved tanken på at jeg ikke har forbindelse. Det er fantastisk å få være med på denne revolusjonen, men det er tankevekkende hvordan den har forandret livet.
Både omfanget av og veksten i den medisinske kunnskapsbasen er enorm. Slik har det vært lenge. Rundt år 1900 gikk f.eks. forelesningsrekken i indremedisin over hele ti år (2). Det var rett og slett ikke mulig å få med seg alt dette i et vanlig medisinstudium. Da studentene klaget, forklarte Søren Laache (1854 – 1941), en av de mest fargerike professorer ved fakultetet, at ti år nok var lang tid for en student, men «naar tages i betænkning pensumets omfang, kan 10 aar ikke siges at være saa overordentlig langt» (3).
Å orientere seg i den medisinske litteraturen har alltid vært krevende. Da jeg studerte, måtte man slå opp i tykke bind av Index Medicus på biblioteket. Senere kom CD-ROM, fortsatt på biblioteket, der også en hel vegg med nye papirtidsskrifter ble stilt opp hver uke. Nå er Index Medicus historie, ukens nye tidsskrifter får plass i en bitte liten krok, og jeg er nesten aldri på biblioteket lenger. Nå søker man i elektroniske databaser på egen PC og har tilgang til mange tidsskrifter i fulltekst. For oss som har fått være med på denne utviklingen, er det som et frydefullt eventyr å kunne søke opp og få elektronisk tilgang til artikler i f.eks. BMJ tilbake fra starten i 1840 – den gang det het Provincial Medical and Surgical Journal (4).
Den mest sentrale bibliografiske databasen innen biomedisin er PubMed, som administreres av National Library of Medicine i USA og omfatter artikler fra nesten 5 400 tidsskrifter (4). Basen inneholder publikasjoner på 37 språk, de fleste utgitt på engelsk (5). PubMed er bare én del av et konglomerat av informasjonsressurser fra National Library of Medicine – mange vil kjenne til Medline og PubMed Central (5, 6). Opprinnelig omfattet PubMed kun artikler publisert etter 1965. Men man arbeider nå med å indeksere også de eldre, og hele databasen omfatter over 18 millioner artikler tilbake til 1865 (7).
I januar 2009 var deler av redaksjonen på studietur til National Library of Medicine – verdens største medisinske bibliotek. Det var imponerende å se hvilken innsats, systematikk og nøyaktighet som ligger bak en slik database. Dette er USA på sitt aller beste – de deler all denne informasjonen med hele verden helt gratis. Inne i dette enorme apparatet har også Tidsskriftet en plass. I PubMed er det nå indeksert nærmere 27 000 av våre artikler – tilbake til 1948 (8). De første årene var ikke de engelske sammendragene med – de kom først med i 1989. Men likevel er PubMed viktigste kilde til informasjon om artikler i Tidsskriftet fra tiden før Internett. Vår egen søketjeneste på nett går kun tilbake til 1996.
Selv om PubMed er den dominerende biomedisinske databasen og mange oppfatter den som selve indeksen over verdens medisinske litteratur (9), finnes det en rekke andre bibliografiske databaser som er relevante for medisinere. Men de fleste av disse krever kostbare abonnementer (10). Det gjør også mange vitenskapelige tidsskrifter. At medisinsk kunnskap via økonomiske mekanismer lukkes inne bak elektroniske murer, er et stort problem som ennå ikke har funnet sin løsning. Også derfor er gratistjenesten PubMed viktig, på samme måte som initiativer for å gjøre tidsskrifter fritt tilgjengelige på Internett (open access), slik som Tidsskrift for Den norske legeforening (11). I Norge har Helsebiblioteket spilt en viktig rolle ved å besørge fri tilgang til mange tidsskrifter. Selv om jeg oppsøker fagbiblioteket mindre hyppig enn før, er det ikke blitt mindre vesentlig. Bibliotekarene sørger for tilgang til baser og til tidsskrifter. De får sjelden den oppmerksomhet de fortjener. Gitt den betydning de har for medisinsk forskning og praksis, kan de ikke overvurderes.
Selv om leger alltid har følt seg overveldet av mengden informasjon, er det ikke tvil om at informasjonsflommen i dag er større enn noen gang. Døgnet har fremdeles bare 24 timer. Behovet for kilder for relevant og kvalitetssikret kunnskap er økende. Her har Tidsskriftet og andre generelle medisinskvitenskapelige publikasjoner en viktig plass (12). Samtidig har vi fått nye og bedre metoder for å finne og sortere informasjon som er skreddersydd for den enkelte. Norske leger har fått en slik mulighet gjennom Min side, en personlig og passordbeskyttet nettside for alle medlemmer i Legeforeningen (www.legeforeningen.no/minside) (1, 12).
