Årlig bruker verdenssamfunnet milliarder av kroner på å utforske verdensrommet, enten ved å bygge og bruke gigantiske teleskoper på bakken eller ved å sende ut avanserte kikkerter i rommet eller til og med ved å sende romsonder direkte til andre himmellegemer. En del spør om dette er fornuftig ressursbruk når vi har så mange uløste problemer her på jorden, ikke minst i u-landene.
Slik grunnforskning har vist sin nytte ved å være banebrytende for virkelig viktig kunnskap og teknologi som på litt sikt har stor betydning. Men de to kanskje viktigste grunnene til å fortsette med slik forskning er hva forskningen på verdensrommet lærer oss om oss selv og dessuten hvordan vårt forhold til kunnskap og forskning påvirkes.
De samme metodene som brukes for å finne vann ned til 4 km dybde i fjellgrunnen på Mars, kan brukes til å finne vann under sanden i Sahara. Og det har skjedd! Jordovervåkingssatellitter med utstyr drevet frem av nysgjerrigheten på andre himmellegemers oppbygning hjelper oss i dag til å overvåke naturressurser, potensielle naturkatastrofer, miljøsituasjonen og hvordan avlinger vokser eller svikter på vår egen planet. Utstyr som er et resultat av den formidable teknologiske innsatsen for å bringe mennesker til Månen og hjem igjen, finnes i alle hjem, legekontorer, biler og operasjonsstuer i dag.
Selv om rommedisin er blitt en egen disiplin, er det nok helt andre bieffekter av romaktivitetene som er viktige for de fleste av oss.
Utforskningen av verdensrommet og oppdagelsene der ute vekker også mye oppmerksomhet i en befolkning som ellers generelt er temmelig uinteressert i forskning, realfag og naturvitenskapelige metoder. Internasjonale undersøkelser viser at rundt 90 % av ungdommer som velger å fordype seg i realfag, på en eller annen måte, har fått sin inspirasjon fra astronomi eller romfart.
I dagens samfunn brer overtro seg stadig mer. Dette manifesterer seg i form av astrologiens «viten» om betydningen av planetenes posisjoner i fødselsøyeblikket, kornsirkelteoriene, ufoer, søkepinner for vann, jordstråling og en lang rekke «alternative» medisinske metoder. Noen av disse trosretningene føles for en forsker å være vår tids tusser og troll, og de lettvinte løsningene kan være en trussel mot livskvalitet og i ytterste konsekvens til og med mot liv og helse.
De spektakulære oppdagelsene i rommet og økt romvirksomhet bidrar til økt interesse for realfag og naturvitenskap generelt og vil dermed være en motvekt til de uvitenskapelige retningene og overtroen.
Men samtidig som det vitenskapelige grunnlaget må holdes fast, må vi være åpne for alternative fenomener og mekanismer som er langt utenfor det de vitenskapelige miljøene anser for å være sannsynlig. Eksempelvis ble både kvantemekanikken og Einsteins generelle relativitetsteori til dels latterliggjort av forskere inntil teoriene viste sin berettigelse gjennom fantastiske vitenskapelige forutsigelser.
Liknende gjennombrudd har også skjedd nærmere vår egen tid.
I mange år hadde flybesetninger rapportert om merkelige, åndeliknende lysfenomener over kraftige tordenvær. «Spøkelsene» forsvant tilsynelatende rett ut i verdensrommet og var vitenskapelig sett en umulighet. Men akkurat som det kan lønne seg å høre på pasienten før diagnosen stilles, kan det lønne seg å undersøke et så hyppig rapportert fenomen. Fenomenene ble avvist av forskningen inntil en flybesetning brukte et høyhastighetskamera. I dag, ikke altfor mange år senere, er lysfenomenene et stort internasjonalt forskningsfelt som hjelper oss til å forstå hvordan Jorden utveksler elektriske ladninger med rommet utenfor atmosfæren. Bildene av «åndene» er vakre og svært fascinerende.
Ufoobservasjoner blir i mediene gjerne karakterisert som flygende tallerkener, og dermed vil enhver forsker som ønsker å undersøke saken nærmere, være brennemerket for resten av sin karriere. Men «ufo» betyr en «uidentifisert flygende gjenstand», og begrepet omfatter utvilsomt mange fenomener som er vitenskapelig meget interessante. I Hessdalen ble det gjort utallige observasjoner, og med litt fantasi ble både flygende tallerkener og enorme hastigheter registrert. Noen forskere tok oppgaven og har etter flere års innsats bevist at Hessdalen-ufoene er et fysisk fenomen av en hittil ukjent karakter. Muligens kan fenomenet gi oss alternative energikilder i fremtiden.
Det er mye tull og tøys i våre dager, godt hjulpet av lite kunnskapsrike og sensasjonshungrige journalister. Jeg håper at de spektakulære oppdagelsene vi står overfor i rommet, kan demme opp for disse moteretningene. Men samtidig viser erfaring at vi må være enda mer åpne for andre løsninger. Verdensrommet lærer oss mer om oss selv og hvordan vi kan leve på en bedre måte her på jorden. Men som nysgjerrig forsker venter jeg i spenning på å høre om hvor medisinens ufoer og «ånder» befinner seg. Er det noen store gjennombrudd som er oversett? Eller kanskje kan eventuelle mikroorganismer på Mars eller andre himmellegemer gi oss verdifull innsikt?
