I sin mest radikale form innebærer lindrende sedering til døende at pasienten dør i bevisstløs tilstand. Har man dermed «drept» vedkommende som person før døden inntrer?
Dette er et av spørsmålene som en norsk filosof og en sveitsisk lege drøfter i juninummeret av Lancet Oncology (1). Vi tar for oss klinisk-etiske og filosofiske sider ved «dyp og vedvarende lindrende sedering» de siste timer og dager av livet til terminalt syke. Vi mener at denne varianten heller bør gis den tradisjonelle betegnelsen «terminal sedering», ettersom behandlingsformen markerer avslutningen, eller slutten, på pasientens liv som sosialt vesen. I dette henseende er det ved slik sedering en uklar grense mot eutanasi.
Det betyr likevel ikke at pasienten kan betraktes som «egentlig allerede død». Biologisk sett lever han, selv om han er «sosialt død». Men har man ikke dermed «tatt livet av» personen? Det kan virke opplagt, men er det ikke. Svaret avhenger av hvordan man oppfatter begrepet «person». Enkelte sentrale filosofer i Vesten anvendes i analysen av denne problemstillingen – blant andre John Locke og Immanuel Kant. Førstnevntes personbegrep tilsier at slik sedering innebærer at personen er «drept». Med utgangspunkt i Kant kan man derimot begrunne at personen er intakt helt frem til den biologiske død – selv om vedkommende i praksis mister sin autonomi når slik sedering initieres.
Vi er skeptiske til bruken av «dyp og vedvarende lindrende sedering» i tilfeller med psykologisk eller eksistensiell lidelse som hovedindikasjon, fordi det kan anses som en ekstrem medikalisering av døden. Dette bør neppe være en legeoppgave, og det trekkes paralleller til dødshjelp ved såkalt livstretthet.
