Gode pasientmøter – veien til en bedre spesialisthelsetjeneste

Kvalitet i pasientmøtene

Rapporten tar utgangspunkt i at pasienten må få mer tid med legen i fysiske omgivelser som er tilrettelagt for utveksling av fortrolig og taushetsbelagt informasjon. Det tverrfaglige samspillet rundt pasienten må videreutvikles. Klar ansvarsfordeling, gjensidig respekt for ulik kompetanse, samt tid og ressurser til kommunikasjon og samhandling står sentralt for å lykkes. Det stadfestes at kvaliteten på norsk helsetjeneste generelt sett er god, men at pasientsikkerheten kan forbedres ved at virksomhetene blir «lærende organisasjoner». Legeforeningen mener også at det er på høy tid at de ensidige målingene av aktivitet og økonomi suppleres med et godt nasjonalt målesystem for kvalitet.

Kontinuitet i behandlingsforløpet

Rapporten legger til grunn at kontinuitet er en nøkkelfaktor for behandlingskvalitet, pasientsikkerhet og pasienttilfredshet. Det bør derfor etableres faglig funderte behandlingskjeder/pasientforløp (behandlingslinjer) på tvers av forvaltningsnivåene for pasienter med tilsvarende behov. Medisinsk faglig skjønn må uansett utøves kontinuerlig.

Ordningen med pasientansvarlig lege diskuteres i rapporten. Det konkluderes med at intensjonen med ordningen er god, men at den må tilpasses bedre til de praktiske forhold i sykehusene. Infrastrukturen for rask elektronisk informasjonsutveksling er fortsatt mangelfull, og Legeforeningen etterlyser snarest bedre tilgang på nødvendig IKT-verktøy og etablering av et fullverdig helsenett med sikker kommunikasjon.

Tilgjengelighet gir trygghet

Rapporten gir en generell støtte til å sentralisere utredning og behandling av sjeldne tilstander som krever spesialkompetanse, og til å desentralisere utredning og behandling av de vanligste sykdommene. Det vises til at avtalespesialistene utgjør en kostnadseffektiv og desentralisert ressurs som kan brukes mer aktivt enn i dag. Samhandlingsreformens varslede styrking av kommunehelsetjenesten støttes. Samtidig understrekes det at også spesialisthelsetjenesten må dimensjoneres ut fra økt fremtidige behov, blant annet grunnet flere syke eldre og økning i livsstilssykdommer. Det sentrale må derfor være at ansvars- og oppgavefordelingen mellom nivåene vurderes kontinuerlig i takt med befolkningens behov og medisinens utvikling.

Kunnskapsvirksomhet – ikke industriell masseproduksjon

Rapporten tar et oppgjør med senere års «industrialisering» av spesialisthelsetjenesten, som kan illustreres ved at sykehus har blitt foretak og pasienter til kunder. Spesialisthelsetjeneste er kunnskapsvirksomhet; kunnskap forvitrer og må fornyes. Det krever bedre rammevilkår for fagutvikling, utdanning og forskning.

Finansiering som treffer

Spesialisthelsetjenesten forvalter store ressurser, men økonomien oppleves likevel som hardt presset. Tilførsel av kapital til de regionale helseforetakene står ikke i samsvar med kapitalbehovet. ISF-ordningen (innsatsstyrt finansiering) støttes fortsatt av Legeforeningen, men kostnadsvektingen av DRG (diagnoserelaterte grupper) må bli mer treffsikker. I dag blir ordningen brukt som et gjennomgående prissystem, noe som fører til utilsiktede og uheldige vridninger i tjenestetilbudet.