Landsstyret vedtok enstemmig å anbefale overfor Helsedirektoratet/Helse- og omsorgsdepartementet å opprette kompetanseområder i tillegg til de formelle spesialitetene.
– Kompetanseområder vil bedre helsetilbudet til store pasientgrupper ved at man sikrer den faglige kvaliteten i fagfelt som ikke er dekket av en spesialitet. Det gir fellesskapsfølelse og møteplass for legene som arbeider i fagfeltet og stimulerer til faglig utvikling både nasjonalt og internasjonalt. Kompetanseområder vil også være mer fleksible enn spesialitetsstrukturen og kunne tilpasses raske endringer i den medisinske fagutøvelsen, sier president Torunn Janbu.
Et treffpunkt mellom spesialiteter
– Mitt fagområde er navnløst i norsk medisin, vi mangler formalisering innad i norsk helsevesen, sa Torgeir Storaas fra Norsk forening for allergologi og immunpatologi. – Kompetanseområder vil gi legitimitet til fagområdet og vil være en bra stimulans til tverrfaglige fagområder, sa han.
Knut Lundin, leder av Norsk indremedisinsk forening, mente at kompetanseområdet vil ha et stort potensiale når det gjelder å øke kvaliteten på de områder som faller mellom de etablerte spesialitetene
I utredningen om opprettelse av kompetanseområder er det gitt følgende definisjon av et kompetanseområde:
Et kompetanseområde er karakterisert ved at leger med en særlig interesse og kompetanse arbeider innenfor et område som griper inn i tre eller flere spesialiteter.
Det kan være flere veier inn i et kompetanseområde. Det kan derfor ikke stilles krav om at godkjenning innenfor et kompetanseområde kun kan skje på grunnlag av godkjenning i én bestemt spesialitet. Spesialistgodkjenning i én av de spesialiteter som kompetanseområdet bygger på, er forutsetning for legens godkjenning i kompetanseområdet.
Utdanningen innenfor et kompetanseområde skal være basert på et etablert regelverk.
Begrepet kompetanseområde skal ikke benyttes på spesialområder innen en hoved- eller grenspesialitet («kvistspesialitet», «subspesialitet»).
