Det er viktig å diskutere etiske problemer ved globaliseringen av klinisk forskning, slik det ble gjort i en kommentar i Tidsskriftet nr. 9/2009 (1) som hovedsakelig refererte en artikkel i New England Journal of Medicine (2). Det er et faktum at en større og større del av den kliniske legemiddelforskningen utføres i Russland (og andre tidligere sovjetstater), India, Kina, Latin-Amerika og Det fjerne østen, de såkalte nye markedene («emerging markets»).
Kritikerne fremstiller flyttingen som utelukkende kostnadsmotivert – forskningen flyttes fra høykostland i Europa og Nord-Amerika til lavkostland. Det er imidlertid ikke riktig, som Riska gjør, å bruke begrepet «utviklingsland». De landene dette gjelder, er først og fremst Russland, India, Kina, Brasil og Sør-Korea – altså store, folkerike stater som er rimelig utviklet og i økonomisk vekst.
Det er riktig at det er billigere å gjøre studier i disse landene, men det er langt fra eneste årsak til utflyttingen av forskningen. Den internasjonale industrien ønsker å investere i nye markeder hvor det medisinske behov er stort og hvor det kan forventes økonomisk vekst. Samtidig ser vi at overnasjonale organer også styrer forskning og utvikling mot de samme regioner.
Historisk sett har Vest-Europa og USA stått for all legemiddelutvikling, og det er befolkningen i disse landene som har nytt godt av den helsegevinsten moderne legemiddelutvikling har gitt. Våre etablerte legemidler er dokumentert effektive og sikre i vår egen populasjon, og våre forskningsmiljøer har hatt god nytte av å delta i dette forskningssirkuset.
Nå er verden i endring. Nye markeder åpnes, og disse nye landene vil for en stor del representere den globale veksten i fremtiden, med en befolkning som langt overskrider de gamle markedenes. Disse landene har ikke fått ta del i den helseutviklingen vi har hatt, og det er rett og rimelig at nå bør legemiddelforskning og -utvikling også skje der.
Oda Riska skriver at det er usikkert om deltakerne i slike studier er representative for fremtidige amerikanske brukere (1). Nei, selvfølgelig er de ikke det. Men data fremskaffet ved hjelp av amerikanske og vesteuropeiske pasienter er vel heller ikke representative for fremtidige brukere i de nye markedene, som numerisk er flere ganger større. Pasientene i disse nye markedene bør også få tilgang til nye legemidler. At dokumentasjonen gjenspeiler dette, må være riktig.
Til sjuende og sist må hensynet til pasientene veie tungt. Forskningen må skje under de samme kvalitetskrav, og pasientenes integritet og sikkerhet må ivaretas. Internasjonale regler for denne type forskning sikrer dette. Det samme gjør myndighetenes godkjenning, som er basert på at slik sikkerhet kan dokumenteres. Den internasjonale farmasøytiske industri vil ikke ha råd til å gå på akkord med disse kvalitetskravene.
