Jeg er nevrolog og har i over 50 år skrevet erklæringer etter oppdrag fra folketrygden, advokater eller forsikringsselskaper. I de senere år har det i saksdokumentene, især ved bilulykker, ofte foreligget en teknisk rapport utarbeidet av ingeniør eller ingeniører. Det kan være nyttig, og har sikkert fra tid til annen gitt hjelp også ved den medisinske vurdering.
Imidlertid synes jeg disse rent tekniske erklæringer i de siste årene er blitt tillagt uforholdsmessig stor vekt. Jeg forstår at forsikringsselskapene legger stor vekt på rapportene – de er som regel til deres fordel. Nå i det aller siste har det imidlertid nesten tatt helt av. I en sak der jeg har vært engasjert satte retten til side medisinske erklæringer fra to nevrologer og nærmest bestemte at aktuelle ulykke ikke hadde skadevoldende effekt.
For den skadede blir jo dette en slags Kafka-situasjon. Han eller hun utsettes for et trafikkuhell der bilen blir så ødelagt at den enten må vrakes eller gjennomgå en meget dyr reparasjon. Den skadede selv får umiddelbart plager vedkommende aldri har hatt tidligere, og disse plagene vedvarer. Så sier samfunnet, her representert ved en tingrett, at det i aktuelle sak «er tvil om at det foreligger en tilstrekkelig skademekanisme».
En teknisk erklæring kan fort inneholde mange ganske innviklede forutsetninger og beregninger, forfatterne vil ofte gi uttrykk for tvil og er sjelden skråsikre. Det er gjerne så komplisert at jeg føler meg nokså sikker på at verken advokater, dommere eller leger er i stand til å følge med. Men det er lett å bli imponert av slike oppsett, og jeg synes vi av og til kan komme i nærheten av den store danske eventyrdikteren.
I det aktuelle tilfellet har forresten ingeniøren hatt kritisk sans: «At personers hode og bryst kan ha helt andre belastninger enn bilens er velkjent.» Det er også andre enn jeg som har uttalt seg litt tvilende om den absolutte verdien av slike tekniske beregninger. I en dom fra høyesterett uttalte mangeårig sakkyndig Helge Nordahl: «… etter min erfaring skal være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår» (1).
Det tror jeg han har rett i, og jeg tror vi som skriver erklæringer må forsøke å passe på at dette ikke går over stokk og stein. Det dreier seg tross alt om medisinske vurderinger.
