Helsebudsjettet for 2009 er satt til i overkant av 200 milliarder (1). Det er rundt 50 000 kroner per person. Amerikanerne har så langt ligget noe over oss, men det regnestykket er beregnet uten de 30 millioner menneskene som ikke har helseforsikring. Tar man med dem, er det ingen over oss, ingen ved siden. Som relativt nyutdannet lege forundrer det meg hvor lite refleksjon det medisinske fagmiljøet gjør seg over hvor alle pengene egentlig tar veien. Noe av forklaringen ligger nok i vår utdanning. Som ung lege på sykehus får man i dag ettertraktelig banket inn en vesentlig grad av katastrofetenkning. Yngre leger gis lite incentiver til å vurdere kostnader ved de beslutningene de tar. At kritikken ville bli flengende hvis vi unnlot å utføre en undersøkelse det i ettertid ble vist var nødvendig, er det ingen tvil om. Jeg er aldri blitt fortalt eller vet om noen andre som har fått høre: «Dette var litt unødvendig, nå brente du nettopp av 30 000 kroner på undersøkelser uten grunn.» Kanskje fordi det i et DRG-basert system vil være økonomisk selvmord å senke antall prosedyrer? Når sykehusdirektører bruker tall over fjorårets polikliniske konsultasjoner og innleggelser som rene skrytetall, sier det noe om hvor langt inn i hjørnet vi har malt oss.
En annen grunn til at legene ikke tar ansvar for pengestrømmen er selvfølgelig den sinnrike omorganiseringen som helsevesenet har gjennomgått de siste årene. Når planlegging og gjennomføring håndteres av politikere med omorganisering på hjernen og konsulenter med dollartegn i øynene, er det selvfølgelig vanskelig for folk med medisinsk embetseksamen å forstå hva som foregår. Den generelle ideen har vært å ribbe lokalsykehusene, for deretter å fjerne og gjenopprette funksjoner rundt om i landet med jevne mellomrom. Dette har i studier visstnok vist seg å være den mest økonomiske måten å drive helsevesenet på.
Rundt 60 % av helsebudsjettet er personellutgifter (1), og dette har ikke endret seg mye de siste årene. Det som derimot har endret seg, er mengden informasjonsdirektører, hotelldirektører og tilsvarende «pasientorienterte» stillinger i helsevesenet. Disse skal jo også gjerne ha litt bedre betalt enn en overlege som jobber 70 timer i uken.
Leger må begynne å reflektere over kostnadssiden i Helse-Norge. Hvis vi ikke snart tar kontroll over hvor pengene går, blir vi nok siste generasjon som har gratis helsevesen.
