I Tidsskriftet nr. 11/2009 presenterer Oddvar Førland, Erik Zakariassen og Steinar Hunskår en studie om samarbeidsforholdet mellom ambulansearbeidere med fagbrev og legevaktleger (1). Som ansvarlig for deler av videreutdanningen Nasjonal Paramedic-utdanning (2) synes jeg resultatene er interessante og tankevekkende. Temaer rundt samhandling med andre profesjoner er noe vi jobber med i undervisningen, men det er sikkert noe vi kunne gjort enda mer ut av, og studien er et fint utgangspunkt for diskusjon.
Det er et aspekt ved undersøkelsen som etter min mening kunne ha vært utdypet noe mer. Et slående hovedfunn er at et flertall mente at deres egen yrkesgruppe hadde best kompetanse i å håndtere pasienter med akutt sykdom og skade prehospitalt. Forfatternes konklusjon blir at det foreligger en profesjonskamp.
Uttrykket «håndtere» er imidlertid, som forfatterne selv påpeker, ikke entydig (1). Etter det jeg har erfart mener ambulansepersonell at mange av de typiske utfordringene de står overfor i pasientinteraksjon, er annerledes enn utfordringene legene står overfor. Når de omtaler sin egen spisskompetanse, fremhever ambulansepersonell ofte faktorer som går utover det rent medisinskfaglige. Som eksempel kan nevnes praktiske utfordringer knyttet til selve transporten og mellommenneskelige utfordringer som det å overtale pasienter som ikke ønsker nødvendig behandling og transport.
Det er derfor en reell fare for at konklusjonen som fremheves i artikkelen ikke avdekker en reell «profesjonskamp», men simpelthen en oppfatning om at mange av de avgjørende utfordringene som ambulansepersonell står overfor, ikke er av tradisjonell medisinsk karakter. Det hadde vært interessant om dette kunne utdypes noe mer i videre studier. Akkurat på hvilke måter er det ambulansepersonell mener de er best egnet til å «håndtere» pasienter med akutt skade eller sykdom? Dessuten, og delvis uavhengig av hva de selv faktisk mener, hva slags profesjonell handlingskompetanse og arbeidsdeling med legene bør ambulansepersonell egentlig ha? Den interessante studien til Førland og medarbeidere samt det faktum at ambulansetjenester i stadig større grad blir vurdert som en autonom del av sykehusenes forlengede arm, tilsier at disse spørsmålene bør få mer oppmerksomhet enn det de hittil har fått.
