Illustrasjon Stein Løken
Legen som utfører tryllekunster brukes som illustrasjon på fusk i forskning. Er det en «fair» sammenlikning? Tryllekunstneren bedrar oss og vi jubler over med hvilken eleganse. Fusk derimot er tragisk og må få konsekvenser for dem som står bak. Sudbø mistet doktorgraden.
For noen er det fristende å fuske. Suksess i forskning gir økt status hvis du ikke blir oppdaget. Du stiger i gradene, det følger makt med og du er ettertraktet på den internasjonale arena. Og risikoen for å bli oppdaget er ikke stor. Av Medlines 16 millioner siteringer er bare ca. 700 artikler trukket tilbake pga. fusk. Men hvilke mottiltak skal settes inn, hvordan skal resepten skrives? I debatten som fulgte Sudbø-avsløringen mente mange at fusket burde vært oppdaget før, og at flere medforfattere burde vært dømt strengere. Er det noe vi kan lære av kommisjonens rapport og referatet fra konferansen som ble holdt i sakens kjølvann, er det at fusk i forskning pågår kontinuerlig, blir sjelden oppdaget eller i hvert fall erkjent, og det beste vi kan gjøre er å forsøke å redusere omfanget. Det er naivt å tro at fusk kan forhindres gjennom rigorøse kontrollbestemmelser. Disse vil først og fremst ramme hardt arbeidende forskere som allerede reproduserer og kvalitetssikrer sine forsøksresultater før de publiseres. Fusk er alt fra å «glemme» resultater som ikke passer med resten av forsøksserien, til å fabrikkere hele materialet. Fusk er å plagiere andre eller stjele andres ideer, f. eks. gjennom fagfellevurdering. Det er bare de store skandalene med høyprofilerte forskere som når offentligheten.
Blir det verre? Ja, risikoen er stor hvis ikke det forebyggende arbeid trappes opp på en klok måte, med kontinuerlig sideblikk til at det ikke må bli for besværlig å få forskning publisert.
