Jeg har vært allmennpraktiker siden midten av 1980-årene. I første del av min karriere klarte filosofiske kolleger, sikkert velmenende nok, å stoppe rekrutteringen til allmennpraksis ved å introdusere slagordet KOPF (kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende). Dette slagord ble etter hvert en byrde så stor at det ble tiet i hjel. Vi følte at vi skulle være tilgjengelig for våre pasienter 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For oss som virkelig var i 100 % praksis – sannsynligvis i motsetning til dem som hadde funnet på slagordet – ble det en smule for mye. Siden det har vi gjort mer enn vi skulle og aldri hatt tid til å gå på do i arbeidstiden.
Legeforeningens nye rapport om styrking av allmennmedisinen og fastlegeordningen frem mot år 2020 heter for sikkerhetsskyld Tillit – trygghet – tilgjengelighet (1) – så nå skal det altså bli TTT i stedet for KOPF! Selvfølgelig er det mye både fornuftig og bra. Men les for eksempel avsnitt 2 – da blir du redd og angrer dypt på at du ikke skjønte tegningen i 1980-årene eller under innføringen av fastlegeordningen i 2001. Det er ikke grenser for hva vi skal pålegges. I tillegg til at vi allerede sliter livet av oss med nærmere 50 timers uke skal vi nå få en haug med nye oppgaver.
Vi skal ha mer fleksible åpningstider, kjøre mer sykebesøk, drive oppsøkende virksomhet overfor pasientgrupper som ikke oppsøker oss, drive mer individuelt forebyggende helsearbeid. Vi skal ha flere personellgrupper ansatt (som sykepleiere, fotterapeuter, psykologer osv.), det innebærer at vi må bruke mer tid på ledelse. Vi skal være – skrekk og gru – «én adresse for ansvar», det vil si for andre instanser som «sosialkontor, rusmiddelomsorg, sykehusavdelinger, psykiatriske institusjoner, barnevern, hjemmesykepleiere mv.». Vi skal koordinere pleie- og omsorgstjenesten i kommunen. Vi skal være ansvarlig for videreutdanning av de 2 200 nye allmennlegene, men de vil sikkert utebli når de ser hva som venter dem! Vi skal bruke mer tid på kvalitetssikring i praksisen. Og vi har gjennom samhandlingsreformen fått vite at vi skal ta mer forebyggende offentlig helsearbeid, ikke minst i sykehjem, men også i skole, på helsestasjon, i fengsel osv.
Ja visst skal vi bli flere, hvis noen vil. I punkt 4.4.1 står det innsiktsfullt at unge leger ofte er i etableringsfasen og vil være opptatt av faglig og økonomisk trygghet. Jeg tror de også vil være opptatt av å være litt hjemme, sammen med den familien de er i ferd med å etablere!
Rapporten innholder mange gode intensjoner, men skremmer vannet av meg, som har 25 års praksis. Hva vil den ikke gjøre med dem som vurderer å gå inn i en slik karriere? Det kan da ikke være noen (andre enn visse kolleger) som tror vi er omnipotente og utstyrt med Duracel-batterier? Presidenten skriver i forordet at denne rapporten skal inspirere. Jeg er redd den heller vil avskrekke!
