U-landsmedisin er tradisjonelt forbundet med infeksjonssykdommer, som har utgjort den største årsaken til mortalitet og morbiditet i mange land (1). Dette bildet vil trolig endre seg, blant annet som resultat av bedret infeksjonsbehandling. Dermed vil sykdomsbyrden i større grad bli preget av ikke-smittsomme lidelser som diabetes, kardiovaskulær sykdom og kreft, slik det er i høyinntektsland. Det endrede sykdomspanoramaet må ses i sammenheng med to demografiske endringer, nemlig urbanisering (2) og økende gjennomsnittsalder (3).
Epidemiologiske prognoser tilsier at nærmest all global befolkningsvekst i de kommende år vil finne sted i urbane strøk i lavinntekts- og middelsinntektsland. En betydelig andel av tilveksten i byene vil skje i slumområdene, med de helseproblemer dårlige sanitære forhold og manglende infrastruktur medfører. For den delen av befolkningen som klarer seg bedre økonomisk, vil imidlertid urbaniseringen medføre at stadig flere tilegner seg en såkalt vestlig livsstil, med mindre mosjon og et mer kaloriholdig kosthold, hvilket vil gi økt forekomst av f.eks. overvekt og hypertensjon (2).
Eldrebølgen antas ofte kun å angå industrialiserte land, men den demografiske transisjonen fra høye fødselsrater og kort levetid til lav spedbarnsdødelighet, lang levetid og lave fødselsrater vil trolig gå betydelig raskere i resten av verden enn den gjorde i Europa og Nord-Amerika (3). Dette gir en rask økning i gjennomsnittsalder. En indikator på alderssammensetning er andelen av befolkningen over 65 år. Tiden det tok i Frankrike for en økning av denne andelen fra 7 % i 1865 til 14 % i 1979 er betydelig lengre enn de 17 årene man antar at Syria og Vietnam vil bruke på tilsvarende dobling av prosentandel av befolkningen over 65 år.
Med en eldre, mer urban befolkning må i helsevesenet i utviklingsland være forberedt på å behandle flere tilfeller av de tilstandene som dominerer i industrialiserte land.
