I Tidsskriftet nr. 18/2009 benytter Olaf Gjerløw Aasland sin anmeldelse av boken Rusmiddelbrukeren og forskeren til å skyte mot «skupsøkende journalister» for deres rolle i kritikken mot et av professor Helge Waals rusforskningsprosjekter (1). Ikke minst forskningsmagasinet Apollon og NRKs forskningsmagasin Verdt å vite får gjennomgå for å «ha tatt så skammelig feil». Jeg synes Aasland retter baker for smed når han angriper «journalistlauget» i denne saken.
Utgangspunktet var at Joe Siri Ekgren sendte en bekymringsmelding til Helsetilsynet, Regional etisk komité og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo fordi han mente at et forskningsprosjekt vedrørende opioidavhengige var uetisk og farlig for pasientene. Pressen hadde sviktet sin oppgave dersom de ikke grep fatt i en slik sak. Apollons innslag består av to om lag like lange intervjuer med Ekgren og Waal (2). Journalisten tok ikke standpunkt i saken og Waal fikk rikelig anledning til tilsvar.
Den som tok standpunkt var derimot Jan Helge Solbakk, professor ved seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Apollon referer hans uttalelser i NRK samme dag, der han sa at «det ikke samsvarer med forskningsetiske kjøreregler å rekruttere alvorlige syke til et slikt forskningsprosjekt» (3). I Aftenposten 15.6. 2008 utdyper Solbakk denne kritikken (4). Han har gått gjennom et materiale vedrørende Waals rusforskningsprosjekter og konkluderer: «Når man har brutt forskningsetiske regler på det groveste i prosjekt etter prosjekt, så viser det en alvorlig svikt fra forskningsledelsen […] En uavhengig instans bør systematisk etterforske hele forskningsporteføljen til Waal. Dette er snakk om en gruppe pasienter med en svært alvorlig lidelse med høy dødelighet. Når man ser at disse pasientene gang på gang er blitt utsatt for uetisk forskning, så er en uavhengig instans nødt til å granske dette slik at man får alle fakta på bordet.»
Beskyldningene om manglende etikk i denne saken var ikke konstruert av journalister, men fremsatt av en lege og en professor i medisinsk etikk. Solbakk har ikke uttalt seg «på generelt grunnlag» slik som Aasland skriver, men tvert om fordømt konkrete forhold vedrørende gjennomføringen av prosjektet. Hvis noen har tatt «skammelig feil» og inntatt en «forskningsfiendtlig posisjon», så er det Solbakk og ikke budbringeren. I lys av hans tidligere utspill i mediene er det mulig at pressen burde vært mer skeptisk til Solbakks uttalelser, og konsultert også andre eksperter på medisinsk etikk. I utgangspunktet bør imidlertid en professor ha stor troverdighet med henblikk på en sak som ligger nær kjernen av vedkommendes eget fagfelt. Snarere enn å angripe journalistene burde Aasland i større grad rettet kritikken mot professoren selv.
