Samhandlingsreformen ble like før Stortingets sommerferie lagt frem av regjeringen (1). Intensjonene er jo gode. Det er viktig og nødvendig med bedre kommunikasjon og samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene og mellom de forskjellige kommunale tjenestene og også mellom kommunene. Styrking av kommunehelsetjenesten er svært viktig. Særlig må det bli flere fastlegehjemler. Hver fastlege har for mange mennesker på sin liste. Dessuten trengs det flere leger på sykehjem og i eldreomsorgen, i helsestasjoner og skolehelsetjenesten, legevakt og rehabilitering.
Det er i meldingen gitt inntrykk av at profylakse – forebyggende arbeid – vil gi en stor effekt på helsetilstanden. Men det tar mange tiår før det gir virkning. Leger og annet helsepersonell driver daglig individuell forebyggende rådgivning overfor den enkelte pasient. Undersøkelse av presumptivt friske mennesker med henblikk på om de kan være i faresonen for å utvikle en fremtidig alvorlig sykdom har sine ulemper. Økt fokus på tidlig diagnostikk og behandling kan føre til økt sykeliggjøring og medikalisering. Det kan bli et eldorado for legemiddelindustrien og helsekostkremmerne som står klar med «forebyggende midler» med usikker virkning. Det viktigste er nok de samfunnsmessige forebyggende tiltakene som til dels ikke går over helsebudsjettet. Det kan være prisreguleringer på mat, bygging av sykkelstier, idrettsbaner, helseinformasjon via medier og skoler osv. På disse områdene er det en forstemmende passivitet fra myndighetenes side.
Hovedmotivet for reformen er nok å redusere helseutgiftene. Men det grenser til det absurde å overføre til kommunene 20 % av sykehusbudsjettene som allerede har formidable underskudd i driften, med derav følgende innskrenkninger i tjenesteytingene til pasientene. Blir det færre innleggelser i sykehusene av denne reformen? Det er ikke rådmannen som legger inn. Det er fastlegen. Og han legger inn etter medisinskfaglige kriterier, økonomiske hensyn kommer i andre rekke.
Det er viktig med bedre rekruttering til allmennmedisin av godt kvalifiserte leger. Viktige premisser for dette er utdanning, veiledning av fastleger under spesialisering og forskning. Her må nye midler settes inn.
Man kan frykte at både økonomien og helsetjenestene blir dårligere. Selvfølgelig kan man redusere eller stoppe veksten i spesialist- og sykehusmedisinen dersom alternativene som stortingsmeldingen legger opp til, er gode nok til å erstatte dette. Det er imidlertid grunn til betydelig usikkerhet om hvorvidt dette blir resultatet. Dessuten kan mange av delproblemene løses uten en svær reform som dette.
Det er vel ikke like enkelt å prøve ut denne reformen i et begrenset prosjekt som det var med fastlegereformen. Er det ikke ganske dumdristig å sette i gang denne reformen på landsbasis før viktige uklarheter er vurdert? Det mangler faktagrunnlag både for å begrunne reformen og å vise virkningen av den.
