Det var med stor interesse jeg festet meg ved artikkelen «Larveterapi i sårbehandling» i Tidsskriftet nr. 18/2009 (1). Jeg mener å besitte noe informasjon om denne terapien.
Min far Per Roth (1914–2008) var fange i Sachsenhausen 1943–45 og ble satt til å jobbe som sykepleier på sykebrakkene (Revier) under blant annet legene Sven Oftedal (1905–48) og Per Græsli (1903–45) (2). Sven Oftedal ble sosialminister i Einar Gerhardsens første regjering etter krigen, men døde allerede i 1948. Per Græsli døde dessverre i Sverige på hjemturen.
I sykebrakkene hadde man begrenset med hjelpemidler og alle mulige sykdommer innpå livet, så behovet for improvisasjon og kreativitet var stort. Min far fortalte min bror og meg blant annet at man benyttet fluelarver til å kurere «fæle» betente sår og fortalte med innlevelse hvor effektivt det var. Etter at larvene hadde gjort sitt, fremsto sårene usedvanlig rene og fine og grodde fint. Spesielt nevnte han at arrene etter bruk av larver på brannsår, syntes å være langt fra så fremtredene som de ellers ville ha vært.
Som et eksempel ellers på improvisasjon og kreativitet, kan jeg nevne at man også fikk noe tilgang på Prontosil, det første sulfapreparatet. Pasienter som fikk dette, fikk rødfarget urin og måtte late vannet i bøtter. Så klarte man å gjenvinne stoffet via en metode som en norsk kjemiker, som var fange, klarte å utvikle. Sven Oftedal sa til min far at han lærte mer «legekunst» i årene i Sachsenhausen enn han hadde lært i hele sin legekarriere ellers.
Det skal bli spennende å følge den videre utviklingen av terapien. At det man har oppfattet som middelaldersk behandling, blir gjenstand for fornyet interesse lover bra.
