I 1973 kom jeg til Sandnessjøen sykehus som turnuslege. Jeg var der i ett år. Det siste året har jeg begynt å tenke på at det aldri var snakk om hvem som var direktør der. En forvalter tok seg av diverse praktiske ikke-medisinske saker. Kanskje var en av overlegene direktør? Etter turnustjenesten var jeg vel ett år ved Rønvik psykiatrisk sykehus i Bodø, som hadde ca. 500 pasienter. Min nærmeste overordnede var overlegen, som også var direktør.
Så er årene gått. Jeg er seksjonsoverlege ved en nevrologisk avdeling. Min nærmeste overordnede er avdelingsoverlegen. Han er underlagt en administrerende lege for medisinsk klinikk. Over der er det en klinikksjef og så på toppen av det en rekke direktører. Nylig leste jeg at norske sykehus har flere administrativt ansatte enn de har leger.
I gamle dager i Sandnessjøen het overlegen Bakke. Så sterkt var overlegen forbundet med sykehuset i folks bevissthet at pasientene sa at de hadde vært innlagt hos Bakke. Tilsvarende var ikke uvanlig ved andre sykehus. Overlegene hadde navn og rykte og hele sin personlige prestisje knyttet til arbeidet, og lojaliteten til sykehuset var selvsagt hevet over enhver tvil.
I dag er direktørens første bud å holde budsjettet og være lojal overfor overordnet myndighet. Det kan selvsagt være slik at direktøren oppriktig står på for sitt sykehus slik at det skal være bra for pasienter og ansatte, men det er ikke selvfølgelig på samme måte som før. I gamle dager gikk sykehusledelsen rundt og ønsket god jul til dem som var til stede – ansatte og pasienter. Slik er det ikke nå. Det ville vært rart om det kom noen rundt som ingen hadde sett før.
Verken i Sandnessjøen eller i Bodø var det mye oppmerksomhet rundt budsjettet. Noen hadde kanskje med budsjettet å gjøre, men det må ha vært lite snakk om det. Her jeg nå er og har vært i 22 år, kan jeg ikke huske annet enn at det har vært snakk om penger og budsjett hele tiden. Alltid har det vært sparepakker og omorganisering. Styrene har kommet og gått. De har gjort vedtak, som stort sett ikke er blitt satt ut i livet, eller de har gjennomført omorganiseringer og ofte gjort vondt verre. Nye datasystemer er det tydeligvis også greit å innføre før de virker som de skal.
Min ellers fredelige kollega, som er enda eldre enn meg, sier at ledelsen har kuppet sykehusene. I stedet for pasientbehandling har de opphøyet støttefunksjoner til å være det viktigste. Symptomatisk nok er det innført permisjonsnekt for medisinskfaglige kurs ved Helse Sør-Øst ut året. Det er imidlertid tilbud om datakurs, og jeg antar at ledelsen har sine samlinger som før.
Siden min turnustid i Sandnessjøen i 1973 er den medisinske verden blitt mer og mer kompleks og krevende. Det er da et paradoks at det å arbeide med pasienter og være faglig oppdatert er blitt annenrangs i forhold til «å lede».
