MHC-haplotype H2b og antinukleære antistoffer

To innavlede musestammer som er ANA-negative, produserer antinukleære antistoffer når de uttrykker MHC-haplotypen H2^b.

Dette er konklusjonen i en norsk studie av to genetisk modifiserte normale nonlupus musestammer, benevnt BALB/c (som er H2^d) og C3H (som er H2^k) (1). Når deres MHC-region på kromosom 17 byttes ut med en MHC-variant som kalles H2^b, starter en stor andel av musene å produsere antinukleære antistoffer spontant når de blir ca. ni måneder gamle. Tidligere studier har vist at såkalte lupusmus, som foruten antinukleære antistoffer utvikler dødelig kronisk glomerulonefritt forårsaket av antinukleære antistoffer i immunkomplekser, produserer mer autoantistoff og dør i yngre alder når de uttrykker H2^b, dvs. at gener i H2^b-intervallet forverrer sykdommen. Imidlertid har H2^b per se, når den som i denne studien foreligger på en nonlupusgenetisk bakgrunn, tidligere ikke vært assosiert med antinukleære antistoffer.

I MHC-regionen finnes mange gener, bl.a. polymorfe gener for MHC- klasse I- og II-molekyler som presenterer peptider for hhv. CD8- og CD4- T-celler. De sistnevnte er kjent for å hjelpe til i B-cellenes produksjon av antistoff. H2^b-intervallet koder kun for ett MHC-II molekyl, nemlig I-A^b.

Hva betyr dette? Denne studien kan tyde på at I-A^b formidler effekten av H2^b-haplotypen. Hvis det er tilfellet, er produksjonen av antinukleære antistoffer til disse musene en CD4-T-celleavhengig autoimmun respons.

Studien ansporer til leting etter peptidantigener som aktiverer CD4-T-celler involvert i produksjon av antinukleære antistoffer. Peptidene kan stamme fra histoner i kromatin eller fra proteiner som er forbundet med kromatin.