I Tidsskriftet nr. 19/2009 etterlyser Eivind Meland informasjon til kvinner som inviteres til mammografiscreening (1). Å informere godt nok er en vanskelig øvelse. Når det gjelder informasjonen som blir gitt til kvinner som inviteres i mammografiprogrammet, er målet å gi en balansert fremstilling, slik at de selv blir i stand til å gjøre et valg om å møte eller ikke møte.
Kreftregisteret utgir i disse dager en nylaget brosjyre til bruk i programmet. I brosjyren omtales selvfølgelig også de negative sidene ved screening, slik som falskt positive funn, intervallkreft, uro og engstelse i ventetiden samt de hyperaktuelle begrepene «overdiagnostikk» og «overbehandling». Det nevnes også at problemet med overdiagnostikk vektlegges forskjellig i ulike fagmiljøer. Dette er for øvrig en side ved screeningen som skal analyseres i Helse- og omsorgsdepartementets forskningsbaserte evaluering av mammografiprogrammet, hvor sju forskergrupper er tildelt midler.
Når E. Meland nevner kravet om informert samtykke, vil jeg bemerke at det samtykket som avgis i mammografiprogrammet, i tillegg til å være informert også er frivillig og aktivt. Hvis kvinnen ønsker det, signerer hun på at hun har mottatt og lest informasjonen og at hun tillater permanent lagring av normale funn. Kreftregisteret har ifølge kreftregisterforskriften hjemmel til permanent lagring av alle tilfeller av kreft og forstadier til kreft, uten samtykke.
I den nye brosjyren omtales imidlertid ikke begrepet «ikke-biologisk kreft», som Meland refererer til, da det i seg selv er en selvmotsigelse og ikke finnes i vårt vokabular. Brystkreft funnet ved screening behandles på grunnlag av biologisk tilstedeværelse av kreftceller som påvises ved mikroskopi samt biologiske fargemetoder.
