Illustrasjonsfoto © Hartmut Schwarzbach/Argus/Samfoto
I 1980-årene ble fengselshelsetjenesten overført fra justisdepartementet til helsemyndighetenes ansvarsområde. «Importmodellen» skulle sikre de innsatte en fri og uavhengig helsetjeneste. Til enhver tid sitter om lag 3 500 dømte eller mistenkte personer i norske fengsler. Landets 49 fengselshelsetjenester er små og isolerte kommunale enheter, underbemannet og underfinansiert. Stillingen som fengselslege innehas ikke sjelden av turnuslege, vikar eller en som er beordret. Legene jobber deltid, ofte i små stillinger, og er dårlig organisert.
Mange av de innsatte sliter med avhengighetslidelser, psykiatriske tilstander og somatiske sykdommer. I tillegg er frihetsberøvelsen ofte helseskadelig i seg selv. Sensorisk, perseptuell og sosial isolasjon kan lede til apati og etter hvert depresjon eller psykose. Fire uker i isolasjon øker den relative risiko for alvorlig psykiatrisk lidelse 20 ganger (1). Norge kritiseres regelmessig fra FN og Europarådet for langvarige varetektsfengslinger med isolasjon, senest i 2006. På side 2472 i dette nummer av Tidsskriftet presenterer Sørland & Kjelsberg funn fra sin undersøkelse om mental helse hos varetektsfengslede tenåringsgutter.
Pasienter i fengsel er en sårbar og utsatt gruppe som har behov for en velfungerende helsetjeneste. Engasjementet for å forbedre tilbudet til denne gruppen har vært mer uttalt hos justismyndighetene enn hos helsemyndighetene (2, 3). For eksempel er det i helseministerens samhandlingsreform bare tre tekstlinjer om fengselshelsetjenesten. Det bør satses målrettet på forskning og fagutvikling i norsk fengselsmedisin. Legeforeningen kan bidra i dette arbeidet og samtidig komme med krav til helsemyndighetene om økt innsats og engasjement. Helseavdelingene i fengslene må rustes opp for å kunne tilby de innsatte gode og forsvarlige helsetjenester, slik at intensjonene fra 1980-årene virkeliggjøres.
