En ny nederlandsk studie viser hvorfor leger ikke alltid følger retningslinjene for lindrende sedering til døende.
De nederlandske retningslinjene sier at dyp og vedvarende lindrende sedering bare kan gis når pasienten forventes å dø innen to uker. Det er dokumentert at medisinsk praksis i Nederland ikke alltid samsvarer med dette. Et annet krav er at de refraktære symptomene primært skal være av fysisk karakter. Heller ikke dette følges alltid i praksis. Nederlandske forskere ønsket å finne ut hvorfor leger bryter retningslinjene på disse to punktene (1). Man benyttet tre fokusgrupper med til sammen 24 leger.
Noen mente at pasientens kliniske situasjon var viktigere enn antatt levetid, andre at dyp og vedvarende lindrende sedering noen ganger er et alternativ til eutanasi. Når det gjelder hovedsakelig eksistensiell lidelse, sa noen leger at de kunne være villige til å vurdere dyp og vedvarende lindrende sedering dersom de og pasienten «føler det på samme måten». En lege spurte: «Hva er nå egentlig forskjellen på fysisk og eksistensiell lidelse? Dersom jeg kan forestille meg hvordan det må være, hvis det blir en del av meg, ja da er ikke forskjellen særlig stor, slik jeg ser det.»
Andre mente dette faller utenfor medisinens område: «OK, du sier at eksistensiell lidelse er et symptom. Det har jeg vanskelig for å akseptere. For meg er et symptom slike ting som smerte og det å ikke kunne puste. Jeg vet ikke hvordan jeg kan måle eksistensiell lidelse.»
Forfatterne konkluderer med at legenes grunner for å bruke dyp og vedvarende lindrende sedering ikke er entydige og at det trengs ytterligere debatt om disse.
