Den Norske Ætherfabrik startet produksjonen av eter i lokaler i det som nå heter Eterveien år 1900. Under den første verdenskrig begynte de, som følge av manglende leveranser fra utlandet, også å produsere narkoseeter, noe som forutsatte langt høyere grad av sikkerhet. I en artikkel fortalte Edvard Poulsson (1858–1935), Norges første professor i farmakologi, om sitt arbeid med å kvalitetssikre narkoseeteren (Tidsskr Nor Lægeforen 1926; 46: 777–80). Problemet var eterens korte holdbarhet. Poulssons forslag til løsning var å redusere oksideringen ved å tilsette jern.
Om norsk narkoseeter og dens konservering
Av E. Poulsson
Efterat eter er blit det regulære bedøvelsesmiddel, er katastrofer paa operationsbordet eller snart efter, at patienten har forlat dette, praktisk talt forsvundne. I de ikke mange beskrevne dødsfald under eternarkose synes respirationslammelse at ha været aarsaken, og dessuten kan man som bekjendt selv ved en efter alle kunstens regler ledet narkose opleve irritationstilstander i lungerne (bronkit, pneumoni). Aarsaken hertil er antagelig […] at der selv i en feilfri narkoseeter, som frisk tilberedt holder alle farmakopøens prøver, efter en tids opbevaring kan dannes skadelige produkter. […] Tidligere fik vi al vor narkoseetere fra utlandet; men efter 1914 fik de krigførende magter, bl.a. Tyskland, hvorfra omtrent hele vort behov tilfredsstilledes, selv bruk for alt, hvad de kunde producere. Den Norske Ætherfabrik, som hittil kun hadde levert den almindelige medicinske eter, som gives indvortes og i saa smaa doser, at de for inhalation farlige forurensninger ingen rolle spiller, gik derfor over til ogsaa at fremstille narkoseeter, en ulike vanskeligere opgave.
