Det medisinske fakultet i Oslo deler fullt ut det syn Michael Bretthauer fremfører i Tidsskriftet nr. 21/2009 (1), nemlig at dårlige språkkunnskaper ikke er forenlig med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven. Derfor forlangte fakultetet, i den perioden det var ansvarlig for gjennomføringen av medisinske fagprøve for utenlandske leger som søkte autorisasjon i Norge, at kandidatene på forhånd hadde dokumentert minimumskunnskaper i norsk. Kravet var enten bestått Bergens-test med en minimumsskår på 500 poeng eller norsk trinn III ved Universitetet i Oslo med god karakter. I tillegg måtte kandidatene gjennomgå et fire ukers norsk fagspråkkurs med avsluttende muntlig eksamen. I dag er situasjonen imidlertid den at leger fra EU/EØS-land, som Bulgaria, Romania, Ungarn, Polen, Slovenia og de baltiske statene, slipper å avlegge medisinsk fagprøve for å oppnå autorisasjon i Norge. Spørsmålet om hvorvidt deres norskkunnskaper er gode nok, overlates til deres fremtidige arbeidsgiver.
For såkalte tredjelandsleger (det vil si leger utdannet utenfor EU/EØS) som søker autorisasjon i Norge, er situasjonen en annen. Helsedirektoratet har de siste par årene bestilt en medisinsk fagprøve hos Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo for å teste om disse kandidatene er faglig jevngode med våre egne kandidater som skal ut i turnus. Denne prøven arrangeres som en blanding av stasjoner der man tester praktiske og kliniske ferdigheter og gir et visst antall skriftlige oppgaver av typen flervalgsvar eller kortsvar. Helsedirektoratet og fakultetet har vært uenige når det gjelder kravet om forkunnskaper i norsk for disse kandidatene. Direktoratet hevdet at det var arbeidsgivers ansvar, mens Det medisinske fakultet forlangte at tredjelandslegene måtte dokumentere de samme minimumskunnskapene som nevnt over, bl.a. bestått fagspråkkurs, fordi det ville være meningsløst å arrangere en medisinsk fagprøve på norsk uten å stille forhåndskrav til språkkunnskap. Helsedirektoratet har akseptert dette, men kandidatene må selv betale utgiftene til det obligatoriske fagspråkkurset (per i dag kr 19 000 per kandidat).
Mange av stasjonsoppgavene i den medisinske fagprøven tester nettopp norskkunnskaper i en klinisk situasjon. Sensorene på disse stasjonene er erfarne kolleger som, i tillegg til å vurdere de rent praktiske ferdighetene, også foretar en global vurdering av kandidatens egnethet. Etter å ha bestått prøven skal tredjelandslegene gjennomgå et kurs i såkalte nasjonale fag (organisering av norsk helsetjeneste, norsk trygdemedisin, rettspsykiatri o.l.). Kurset arrangeres av de fire medisinske fakultetene i fellesskap. Norsk språk og norsk medisinsk terminologi er et gjennomgående tema også i dette kurset. De fire fakultetene ønsker å strukturere dette kurstilbudet på en slik måte at arbeidsgiver vil se det som verdifullt og nødvendig for alle utenlandske leger, uansett om de kommer innenfra eller har sin bakgrunn utenfor EU/EØS.
I vår argumentasjon overfor helsemyndighetene har vi lagt vekt på viktigheten for pasientene av at legen forstår norsk og kan kommunisere med dem. Michael Bretthauer har i sin leder tydelig synliggjort de utenlandske legenes komplementære synspunkt: Å beherske språket er nødvendig for å gi legen den nødvendige trygghet overfor pasientene.
