Bruk av diuretika og etablert iskemisk hjertesykdom er viktige prediktorer for død etter hoftebrudd.
Til tross for forbedret kirurgisk behandling har dødeligheten etter hoftebrudd vært nærmest uendret siden 1950-årene.
I en prospektiv studie har vi fulgt 364 hoftebruddpasienter i nesten to år. Endepunktene var død og dødsårsak (1). Gjennomsnittsalder ved inklusjon var 83 år, det var 76 % kvinner og 15 % bodde i sykehjem. Pasientene ble inkludert ved ankomst i sykehus. Legemidler, komorbiditet, fysiologiske variabler, kognitiv funksjon, fysisk funksjon, operasjonsmetode, anestesi og preoperativ ventetid ble registrert.
Overlevelsesanalyse viste at bruk av diuretika (både slyngediuretika og tiazider) var den viktigste risikofaktor for død etter hoftebrudd (hasardratio 4,0, 95 % KI 2,1–7,6). Statinbruk var assosiert med økt overlevelse, hasardratio 0,23 (0,08–0,68). Sammenhengene forble signifikante og uendrede når hjertesvikt og annen komorbiditet ble inkludert i analysene. Etter to år var 49 % i diuretikagruppen døde, mot 20 % i ikke-diuretikagruppen. De som brukte diuretika hadde oftere hypokalemi og dehydrering ved innkomst, og de hadde økt risiko for død av iskemisk hjertesykdom, kols og fall/ulykker.
Andre faktorer som var uavhengig assosiert med død var iskemisk hjertesykdom, det å være mann, avhengighet av hjelp til daglige aktiviteter, takykardi ved innkomst og BMI ≤ 20 kg/m². Bare 31 % i diuretikagruppen hadde diagnostisert hjertesvikt, og 48 % brukte diuretika som monoterapi. Bruk av acetylsalisylsyre, betablokker og ACE-hemmer var ikke assosiert med død.
Studien indikerer at behandling av hjertesykdom hos eldre hoftebruddspasienter ikke følger internasjonale retningslinjer og at det har betydning for dødeligheten.
