Selv om myndighetene hevder at publikum mottar en oppdatert informasjon om legemidler via pakningsvedlegg og preparatomtaler, viser en artikkel i New England Journal of Medicine at informasjon blir borte på veien og at pasienter og leger derfor ikke får den informasjon som er nødvendig for å kunne vurdere nytteverdi og skadevirkninger på en uavhengig og forsvarlig måte (1). Dette problemet er også belyst av redaktøren i BMJ, Fiona Godlee, som bl.a. skriver at man i flere artikler konkluderer med at beviset for at oseltamivir (Tamiflu) reduserer komplikasjoner hos ellers friske mennesker med pandemisk influensa, er usikker og at vi trenger en radikal endring av reglene for tilgang til rådata (forsøksdata) (2).
Til tross for bl.a. thalidomid-skandalen i 1960-årene og Vioxx-skandalen på 2000-tallet har lite eller ingenting skjedd når det gjelder åpenhet om forskningsresultater og mulige interessekonflikter (3–5). Selv ikke rapporter som påpeker sviktende legemiddelkontroll, blir fulgt opp av politikerne. Dette er svært uheldig, ettersom det er viktig at de statlige kontrollorganer for legemidler (og medisinsk utstyr) til enhver tid har den nødvendige kvaliteten og habiliteten (6–7).
Når de samme kontrollorganene som godkjenner legemidler også er ansvarlig for å overvåke sikkerheten for de samme legemidlene (som de allerede har godkjent) etter at de er kommet på markedet, er det kanskje ikke overraskende at de (som regel) med nebb og klør forsvarer det de har gjort. Det er heller ikke overraskende at det er omtrent like vanskelig å få innsyn i såkalte rådata for legemidler som det er å få innsyn i skatteparadiser, hvilket indikerer at helsemyndighetene har valgt å sette industriens profitt foran pasientenes (3). Politikerne bør som et minimum stille krav om åpen deklarasjon av interessekonflikter og åpen tilgang til rådata arkivert i statlige «legemiddelparadiser».
