Ulik fordeling av entusiaster kan forklare hvorfor det er store regionale forskjeller i det norske hjemmerespiratortilbudet.
I Norge er det store regionale forskjeller i hjemmerespiratortilbudet. I en ny studie forsøkte vi å finne årsakene til dette (1).
Data fra fokusgrupper med helsepersonell involvert i hjemmerespiratorbehandling ved fem norske sykehus ble analysert med forklaringsbasert teori (grounded theory). Fokusgruppene ble gjennomført på sykehus i fylker med behandlingsprevalens 24–58 av 100 000 innbyggere. Den nasjonale behandlingsprevalensen var 19,9/100 000 ved utgangen av 2007.
På sykehus i fylker med høy behandlingsprevalens fant man entusiaster, både leger og sykepleiere, med spesiell kompetanse og interesse for hjemmerespiratorbehandling. Men en slik entusiasme alene forklarer ikke de regionale forskjellene. Disse entusiastene har også bygd opp en kultur på sine sykehus som består i høy kompetanse, kompetansespredning i og utenfor sykehuset og tverrfaglig samarbeid. Denne kulturen beskrives som «klok entusiasme». Studien avdekket også at holdninger hos beslutningstakende leger – særlig blant nevrologer – til at hjemmerespiratorpasienter har lav livskvalitet, kan føre til at pasienten ikke får informasjon eller tilbud om denne behandlingen.
For å utjevne forskjeller i hjemmerespiratortilbudet er det viktig å bygge opp kompetanse i regioner med lav behandlingsprevalens. En tredel av sykehusene som har meldt inn pasienter til det nasjonale pasientregisteret, har rapportert inn 90 % av pasientene. Derfor bør det vurderes om etablering og oppfølging av hjemmerespiratorbehandling bør sentraliseres til færre kompetansesykehus. Nasjonale retningslinjer bør også komme på plass.
