Inspirert av Arnt Inge Vistnes’ utvidede og kritiske omtale (1) av Walter Kraus’ Mobilstråling (2) ble jeg nysgjerrig på hva den egentlig inneholder. Jeg leste den med interesse, med bakgrunn som ikke-fagmann på området.
Det faglige miljøet er delt i synet på svak ikke-ioniserende stråling. På den ene siden befinner seg en majoritet av forskere og deres støttespillere i helsebyråkratiet som mener at det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på helseeffekter av slik strålepåvirkning. På den andre siden står en rekke forskere fra mange land, fagfolk, leger og personer i miljøorganisasjoner og pasientorganisasjoner. Denne fløyen hevder at selv om kunnskapsgrunnlaget ikke er entydig og det opplagt trengs mer forskning, finnes det likevel tilstrekkelig dokumentasjon på at svak stråling innebærer risiko for biologiske prosesser og helsen vår. Denne gruppen argumenterer for å etablere nye og strengere grenseverdier, slik det allerede er gjort i en rekke land.
I dette faglige brytningsfeltet befinner Vistnes seg i majoritetsgruppen av forskere, mens den tyskutdannede bygningsbiologen Kraus tilhører mindretallet som er kritisk til dagens grenseverdier. Vistnes skriver at Kraus har presentert et partsinnlegg for sitt syn, men denne karakteristikken gjelder i like stor grad hans egen anmeldelse.
Kraus har rundt 25 års erfaring på feltet og mener å ha hjulpet en rekke eloverfølsomme. Slik erfaringsbasert kunnskap er viktig å få frem. Jeg er sikker på at mange norske leger og helsearbeidere vil ha stor interesse av å lese dette, enten man er enig med Kraus eller ikke. Kraus skriver også greit om stråling i de miljøene hvor vi oppholder oss mest (bolig, arbeidsplass), og hva som kan gjøres for å redusere stråleeksponeringen. I tillegg har han en lett forståelig innføring i den svake strålingens fysikk som de fleste ikke-fagfolk vil ha utbytte av.
Det kanskje mest tankevekkende og viktige stoffet i Mobilstråling handler om sentrale samfunnsmessige og politiske aspekter omkring svak stråling og helse, inkludert barn og trådløs teknologi, juridiske aspekter omkring slik eksponering («et juridisk ingenmannsland») og risikovurderinger i vitenskap og politikk.
Vistnes konkluderer at boken «er for spesiell og for ensidig og har for mange feil til å være interessant». Feilene er selvsagt beklagelige, og det er som forventet at en fagmann som Vistnes fra motsatt leir ikke finner den interessant som fagbok. Som ikke-fagmann finner imidlertid jeg den meget engasjerende.
Radiofrekvent stråling, som mikrobølger, har økt dramatisk i omfang og intensitet de siste tiårene. I et evolusjonært perspektiv representerer slik stråling eksponering for nye miljøfaktorer for mennesket. Manglende kunnskap om eventuelle helseskadelige effekter av dette samt mulig iverksetting av tiltak etter føre var-prinsippet er derfor problemstillinger vi bør følge nøye. Kraus’ bok gir etter min mening et interessant bidrag til denne debatten. Her har leserne en god mulighet til å få innblikk i et gjennomtenkt partsinnlegg fra den fagkritiske fløyen.
