I Tidsskriftet nr. 24/2009 ønsker Petter Gjersvik debatt om navnevalg, symboleffekter, kompetanseutvikling og fremtidig omdømme når ulike avdelinger og fagområder slås sammen til én organisatorisk enhet (1). Endringer i etablerte medisinske strukturer medfører ofte bekymringer og er ikke fritt for maktkamper. Når det gjelder hvilke fagområder som hører sammen, kan dette sikkert betraktes fra mange ulike synsvinkler. Navnevalg har ofte stor symbol- og identitetsverdi for fagfolk, men navnene bør også være forståelige for pasientene. Dersom man primært henvender seg til pasienter, bør kanskje norske betegnelser velges og avdelingen kunne kalles «Avdeling for revmatiske-, hud og infeksjonssykdommer». Da favner man ikke for vidt. Begrepene «veneriske sykdommer» og «klinisk immunologi» må imidlertid lide – dette er betegnelser som trolig er noe fremmede for pasienter. Dersom de enkelte fagområders og fagpersoners identitet er viktig, burde man kanskje ha valgt betegnelsen «Avdeling for revmatologi, dermatologi og (klinisk) immunologi».
Selv om både navnevalg og strukturendringer vekker følelser og oppleves som vanskelig, virker ledelsen imøtekommende i dette tilfellet: De har lovet evaluering av både navn og struktur i løpet av 2010. Det gir muligheter for å evaluere sammenslåingen og eventuelt justere kursen. Da kan også bekymringer rundt navnevalget og om det over tid vil signalisere lavkompetanse, bli satt på agendaen. Så lenge avdelingen satser på kunnskapsbasert kompetanse, gode pasientmøter og forskning og prioriterer nødvendig omdømmebygging, ville jeg ikke vært altfor bekymret for de tre fagenes fremtid sammen.
To av fagområdene har til en viss grad ansvar for beslektede sykdommer med basis i immunologiske mekanismer. Hud og revmatologi har også en del felles utfordringer når det gjelder bruk av de såkalte biologiske legemidler. Et slikt delvis felles medisinsk grunnlag burde anspore den nye avdelingen til å utnytte muligheter og potensielle fortrinn til å vektlegge immunologiske sykdommer. Sammenslåing av fagområder med større medisinske og kulturelle ulikheter kan føre til en enda mer konstruert og komplisert virkelighet.
