Hivpositive kvinner i lavinntektsland står overfor et vanskelig valg: Hvis de ammer sine barn, er det 10–20 % risiko for vertikal overføring av hivviruset, mens det å gi morsmelkerstatning er forbundet med høy dødelighet. Det er et forferdelig dilemma (1). Mange steder er det dessuten stigmatiserende å avstå fra amming, og det tas som et klart tegn på at man er hivsmittet. Samtidig kan hivpositive kvinner som velger å amme, bli anklaget for «å drepe sitt barn» (2).
WHO håndterte lenge dette dilemmaet som om det ikke eksisterte for dem det gjaldt. Basert på vurderinger på populasjonsnivå, som tilsa at morsmelkerstatning i lavinntektsland ville være mer skadelig for folkehelsen enn smitterisikoen ved å amme, besluttet man å to lage forskjellige anbefalinger – én for vestlige kvinner og én for kvinner i den fattige del av verden. Kvinner i i-land ble informert om risiko for hivoverføring via morsmelk og anbefalt å avstå fra amming, mens kvinner i andre deler av verden ble anbefalt å amme (3, 4) – til tross for at det knapt forelå empirisk forskning på mulige alternativer. Det ble heller ikke vurdert om kvinnene selv skulle involveres i disse beslutningene. Men man blir ikke kvitt et dilemma ved å tie om det.
I slutten av 1990-årene ble denne politikken endret. Omsider tok man konsekvensen av at spedbarnsdødelighet og hivsmitte i den tredje verden ikke bare var et problem på populasjonsnivå, men noe som berørte den enkeltes liv. UNAIDS understreket fremdeles at i et folkehelseperspektiv var amming best i de områder der det var forbundet med risiko å gi morsmelkerstatning. Men man la nå vekt på at kvinner i utviklingsland selv skulle ta stilling til risikoer og fordeler forbundet med mating av spedbarn. Alle gravide skulle få tilbud om rådgivning og testing, og de positive skulle få informasjon om at hiv kunne overføres ved amming. Deretter skulle de selv velge hvordan de ville mate sitt barn og få støtte for sitt valg (5). Vi kan bare spekulere i hva hivpositive kvinner i lavinntektsland må ha følt da de gjennom de nye kampanjene ble klar over at de uvitende hadde gitt smitteførende melk til sine barn.
Hvorfor skjedde dette? Hvorfor snakket man om spedbarnsdødelighet i Afrika og om personlig katastrofe for Vestens kvinner? Og hvorfor ble ikke kvinner i lavinntekstland inkludert i beslutningen om de skulle amme eller ikke? Var det fordi man mente de ikke var kompetente til å velge på vegne av sitt eget barn? Eller var det simpelthen fordi man ikke så på dem som mennesker med individuelle liv, men som gruppe, populasjon? Slik forskjellsbehandling av mennesker fra sør og mennesker fra nord er et gufs fra en nær fortid vi ønsker å glemme. Heldigvis er det nå kommet studier som inngir håp om at man ved behandling kan minimalisere overføring av viruset ved amming slik at dilemmaet for kvinnene blir mindre dramatisk (6). Denne historien er imidlertid stor sett fraværende i litteraturen omkring temaet i dag. Det bør den ikke være. Det minste vi skylder disse kvinnene er å huske på den – til skrekk og advarsel.
