I Tidsskriftet nr. 4//2010 redegjør Trond Markestad i Rådet for legeetikk for pasienters klage på sakkyndig lege. Klager på sakkyndige leger kan være både berettiget og uberettiget. Jeg har selv ved flere anledninger hatt oppdrag som sakkyndig og har i mine 40 år som lege valgt å tro at både jeg, og legestanden for øvrig, har gjort en så rettferdig vurdering som mulig i slike saker.
Jeg har i de senere år endret mitt syn noe, særlig etter å ha sett noen saker hvor den sakkyndige legen har formulert sine vurderinger slik at man får inntrykk av en fordel for oppdragsgiver.
For eksempel skrev en sakkyndig for noen år siden følgende «jeg vet ikke hva klienten er ute etter, egentlig skal han jo bare være glad for at han fikk en trombe i en coronarterie slik at sykdommen ble oppdaget». Det dreide seg om en mulig bivirkning av Vioxx-behandling for en revmatisk lidelse. Klienten tok senere opp saken etter råd fra behandlende hjerteleger fordi dette var på det tidspunkt hvor Vioxx-saken «tok av», særlig i USA. I ettertid kjenner alle til hvilke fatale konsekvenser denne medisinen fikk for mange. Det hører med til historien at firmaet som markedsførte medikamentet i sin uttalelse sa at det ikke kunne «utelukkes at pasienten fikk sitt hjerteattakk grunnet medikamentet selv om dette anses som lite sannsynlig». Firmaets bedømmelse var altså i dette tilfellet mer objektiv enn den sakkyndiges.
Ved et annet tilfelle forlangte et norsk forsikringsselskap at en ung jente som fikk tyfus på studiereise i Sør-Amerika skulle bli igjen alene på et hotellrom i to dager etter at hennes medstudenter skulle reise hjem. Denne avgjørelsen ble tatt etter en telefonsamtale mellom forsikringsselskapets lege i Skandinavia og en lege i Sør-Amerika. Sistnevnte lege så ikke til pasienten som avtalt, og klienten tok sjansen på å reise hjem med sin gruppe. Reisen gikk heldigvis bra, men i ettertid oppsto det en diskusjon mellom forsikringsselskapet, sakkyndig lege og klienten om hvorvidt pasienten etter en slik handling var berettiget til økonomisk kompensasjon.
Min konklusjon på dette er: I saker hvor leger er sakkyndige har vi samme grad av ansvar for pasienten som ellers i vår gjerning.
