Leger synes det er krevende å informere pasienter om dårlige prognoser og leveutsikter, og legger gjerne vekt på de positive aspektene ved prognosen.

Lotte Rogg. Foto privat

For å kunne ta aktivt del i beslutninger om behandlingen trenger pasienter god informasjon – både om diagnose og prognose. Hva slags informasjon pasienten ønsker, og hvor mye, kan variere over tid.

Lotte Rogg har gjennomført en studie av legers holdninger og praksis ved formidling av informasjon om prognose ved alvorlige sykdommer. Resultatene bygger på spørreundersøkelser av et representativt utvalg av norske leger, fokusgrupper med intervjuer, og observasjoner av samtaler mellom pasient og lege.

– Det kan ofte være utfordrende å gi informasjon som sikrer at pasienten er godt orientert om sin situasjon – og samtidig støtte opp om pasientens håp. Legene forsøker ofte å møte disse potensielt motstridende hensynene ved å sette søkelyset på de positive sidene ved informasjonen om en dårlig prognose, samtidig som de er opptatt av at informasjonen skal være sannferdig. Mange venter med å gi informasjon til pasienten spør, sier Rogg.

Mange leger fant det spesielt utfordrende å informere om terminal sykdom, og mente at de hadde for dårlig formell opplæring i å snakke med pasienter i slike situasjoner. Legene hadde likevel større tro på å lære gjennom å observere mer erfarne kolleger, enn å delta på kurs.

Rogg forsvarte avhandlingen Communication medical prognosis – concepts, attitudes and practice for ph.d.-graden ved Universitetet i Oslo 29.1. 2010.

Terminal sykdom: Pasienten lider av en uhelbredelig sykdom, og vil trolig dø i nær fremtid. Denne studien viser at de fleste leger oppfatter at terminal sykdom betyr at pasienten har 3 – 4 uker igjen å leve. Leger ved somatiske sykehusavdelinger oppfatter terminalfasen som kortere i tid enn allmennleger gjør.