I Tidsskriftet nr. 5/2010 angripes S.E. Gullestad for å bringe klassifikasjonssystemene ICD-10 og DSM-IV i miskreditt (1). Alv Dahl underslår at det er dype kløfter i synet på disse. Som kjent fester disse klassifikasjonssystemene i grove trekk diagnoser til symptomnivå og er dermed relevant for psykiateren som skal stille diagnoser.
Dette er i og for seg greit. Trekkes imidlertid individet inn som bærer av symptomene, får man en helt annen historie. I dette perspektivet vil enheten «psykisk sykdom» løse seg opp på et sett som klassifikasjonssystemene ikke kan gjøre rede for. Man mister blikk for det viktige grunnlaget; hvorfor individet «ytrer» seg slik og slik. I motsetning til hva Dahl synes å tro, har Gullestad arbeidet med klassifikasjonsproblemet i tidligere arbeider (2).
