I Tidsskriftet nr. 23/09 kritiserer fysikeren Vistnes (1) min bok Mobilstråling. Istedenfor saklige argumenter er det mistenkeliggjøring.
Ifølge Vistnes blir det biologiske reaksjoner kun dersom vevet blir oppvarmet av strålingen. Han hevder dette med bakgrunn i retningslinjene til den internasjonale strålevernkommisjonen (ICNIRP). Disse ble fastsatt på bakgrunn av et referanseeksperimentet fra 1990-årene: Man fylte plastdukker med vann, bestrålte dem og målte temperaturen.
Bioinitiativ-rapporten viser at vannfylte plastdukker er en dårlig modell for mennesket (2). I denne dokumenteres biologiske reaksjoner ved eksponering for svak stråling. Rapporten er ikke gjennomført av «pressgrupper», som Vistnes insinuerer, den bygger på en samling av metaanalyser fra anerkjente forskere om relevant forskning frem til 2007, inklusive de studier som ikke viser effekt. Tar man denne rapporten til følge, bør det ikke lenger være legitimt å basere strålevernpolitikken på den hypotese at slike reaksjoner ikke eksisterer. Grenseverdier må defineres på grunnlag av dokumentasjon. Også nyere resultater bekrefter Bioinitiativ-rapportens konklusjoner (3 – 6).
WHO-behandlingsopplegget for eloverfølsomme (7) bygger også på hypotesen at kun oppvarming skaper biologiske effekter. De eloverfølsomme er oppgitt over det. Norske og svenske spørreundersøkelser (8) viser at feltsanering fører til varige forbedringer. Det bør derfor være kontraindisert å eksponere eloverfølsomme, men felteksponering er dessverre «offentlig helsepolitikk» i Norge. Erfaringer fra rammede kan ikke neglisjeres uten å fordømme en hel pasientgruppe som hypokondere. Respekt for pasientene må ikke være ren retorikk – noe Vistnes gir inntrykk av.
Pasientenes erfaringer falsifiserer den «fysikalske hypotesen» – når stråling er årsaken, hjelper også sanering. WHO-behandlingsopplegget er heller basert på strålepolitikk enn på biologisk-medisinske realiteteter. Enhver som opplever forbedringer pga. elsanering (80 %) motbeviser Vistnes’ argumentasjon.
Både norsk ekspertise og strålevern er i krise og mangler fotfeste i virkeligheten. Det er lite grunnlag for å betegne min bok som tendensiøs når den faktisk frembringer fakta og løsninger på problemet. Tiden er moden for en biologisk-medisinsk nyorientering i strålevernet.
