Vi har med interesse lest Anders Svares kronikk om obduksjoner i Tidsskriftet nr. 7/2010 (1). Selv om obduksjonen historisk har hatt enorm innflytelse for utvikling av medisinsk kunnskap, betyr ikke det automatisk at den fortsatt har samme betydning. Det er heller ikke gitt hva som er en optimal obduksjonsfrekvens. Det kommer an på hva man ønsker å oppnå med obduksjonene.
Obduksjonens formål er å avdekke tilgrunnliggende dødsårsak samt skader og sykdomstilstander som kan ha bidratt til dødens inntreden. Et annet formål er å utelukke skade og sykdom, f.eks. mistenkte behandlingskomplikasjoner. Etter en adekvat utført obduksjon vil man ofte ha bedre grunnlag for en korrekt dødsårsaksanalyse, men som for andre diagnostiske prosedyrer er sensitiviteten og spesifisiteten under 100 %.
Etter vår mening er obduksjonen viktig både for den avdødes familie, for helsevesenet og for samfunnet. For mange vil det være utilfredsstillende ikke å vite hva en nær slektning døde av. Noen ganger kan det også være spørsmål om familiære sykdomsdisposisjoner eller kanskje erstatning etter en yrkessykdom. Andre ganger kan familien være kritisk til hva slags diagnostikk og behandling som er gitt.
For helsevesenet bør obduksjonsfrekvensen være høy, fordi dette er den siste mulige kvalitetskontroll av diagnostikk og behandling. Vi erfarer stadig hvordan møtet mellom obdusent og kliniker gir ny innsikt og læring som bidrar til redusert skråsikkerhet. Obduksjonssalen er derfor en viktig arena for utdanning og etterutdanning av leger.
Hvis man ønsker å bruke obduksjonsresultatene for å overvåke kvaliteten av helsevesenet (eller et sykehus) på en systematisk måte, kan man enten foreta tilfeldig utvelgelse til obduksjon (stikkprøver) eller rekvirere obduksjon ved definerte kliniske diagnoser. Her er det forbedringspotensial!
Dødsårsaksregisteret er egnet til å se regionale variasjoner i sykdomsspesifikk dødelighet og til å studere endringer i dødelighetstrender. Dette er viktig både for generell helseovervåking og for å gi svar på om ulike helsetiltak har hatt effekt på dødeligheten (f.eks. om mammografiscreeningen gir en forventet 30 % nedgang i brystkreftdødeligheten). Kvaliteten på Dødsårsaksregisteret bestemmes av kvaliteten på dødsmeldingene fra klinikerne og obduksjonsrapportene fra patologene. Det er beklagelig hvis Svare har rett i at kvaliteten på dødsmeldingene synker fordi utfylling av dødsmelding i økende grad nedprioriteres i en travel klinisk hverdag. Men hvis han har rett, bør vel konklusjonen være at det bør foretas flere – og ikke færre – obduksjoner?
