Men først må vi patologer skjerpe oss, vi som har mishandlet denne siste legeundersøkelsen på en måte som gjør at Anders Svare i sin kronikk i Tidsskriftet tror at sykehusobduksjoner er til for patologenes skyld (1).
La det være helt klart: Sykehusobduksjonen er først og fremst til for de behandlende leger. Vår legevitenskap er kunnskapsbasert; årsak og virkning etterprøves. Den ultimate etterprøvning er fortsatt å se selv, autopsi. Sammenlikningen med håndverkeren kan synes banal, men er likevel illustrerende: Ville vi stole på en snekker som ikke sjekket årsaken til at huset han bygde ramlet ned? Hva slags leger får vi hvis vi ikke fastholder nødvendigheten av å følge sykehistorien til siste slutt, kontrollere egen praksis og diskutere usikre funn? Vil vi tolerere leger som stoler blindt på egne diagnoser, MR og ulike skopier, og som ikke systematisk sørger for at følgene av egne handlinger etterprøves av tredjepart?
Sykehusobduksjonen burde brukes for det den er verdt – til å reflektere over sykehistorie og forløp ved organdemonstrasjonen samme dag – og til å lære av når mikroskopi og tilleggsundersøkelser er avsluttet. Obduksjonen er en gullgruve for klinikere som vil bedre sine ferdigheter, vedlikeholde kunnskap og diskutere de spørsmål som fortsatt gjenstår etter døden.
Så hva har gått galt?
Mye skyldes oss, patologene. I tider med økning av prøver fra levende har vi nedprioritert de døde. Dessuten vil også vi heller jobbe med fancy teknikker, snarere enn å nøste i hverdagens dødsfall.
Svartiden illustrerer hvor fokus i patologien ligger: Når konklusjonen på obduksjonen endelig foreligger, kan det ha gått et kvart år eller mer – og behandlende lege har for lengst sluttet. Det er ikke til å undres over at klinikerne ikke forstår hva de går glipp av!
I motsetning til hva Svare tror, er obduksjon en billig undersøkelse. Trygdens refusjon er for lav (kr 1 496, takst 705h og 705i), men gjenspeiler det norske kostnadsnivået. Til orientering koster en rettsmedisinsk undersøkelse mindre enn 10 000 kroner. En gjenopplivning av obduksjonsfaget vil derfor være den billigste kvalitetssikringen som helsevesenet kan få. Det er tvingende nødvendig, ikke minst av hensyn til fremtidens klinikere og helsevesenets omdømme.
Som patologer «på salen» lærer vi hver dag noe nytt, men dessverre er vi feil målgruppe. Å se selv, autopsi, er av størst betydning for legene i klinisk praksis. Ennå kan ikke det erstattes av simulerte modeller på tenkte problemstillinger. Til det er virkeligheten for kompleks og overraskende.
